STINA BRENDEMO

Maten vår! Sterkt elsket, sterkt hatet, og: sterkt diskutert!

GESTEINLEGG AV EIREEN. MIN PERSONLIGETRENER OG ERNÆRINGSTERAPAUT

 

Mitt navn er Eireen Linge Schwaiger (mer om meg og min bakgrunn her), og jeg er så heldig at jeg har fått følge Stina på hennes reise gjennom de siste årene fra 2012. Som hennes personlige trener og ernæringsterapeut har jeg lært denne dama å kjenne, og er det noe som er sikkert er i alle fall at hun er viljesterk, tøff, fysisk sterk, morsom, og et råskinn til å jobbe når hun først bestemmer seg!

Jeg har i denne tiden prøvd å overføre noe av min kunnskap og erfaring over til Stina. Med prøvd så mener jeg akkurat det, for det er ikke slik at jeg kan bestemme hva noen skal gjøre, heller ikke pålegge de oppgaver de ikke er med på. Jeg sitter på min tro, min kunnskap, min overbevisning, og sammen med god erfaring blant mine kunder og pasienter koker dette ned til hva jeg mener jeg kan hjelpe henne/deg med i forhold til din kropp og dine plager.

I trappeoppgangen min der jeg bodde før, hang det slike sitater!
 

Men: Som Stina har erfart - det krever en innsats. Det krever at du ønsker det. Ikke de rundt deg. For mange skjer endringen først når det er grunn for det. Med andre ord, du veier for eksempel mer enn du føler deg komfortabel med. Du har kanskje trøbbel med blodsukkeret. Du føler deg generelt slapp og sliten. Eller, du har så mye plager med magen at det går utover hverdagen din. Uansett hva som er din bakgrunn for at du ønsker endring, er det en god og nødvendig start at du ønsker det. Hvis mannen din, kjærsten din eller moren din ønsker det, hjelper det ingenting.

 

Bildet er hentet fra Google

 

Jeg pleier å si at det er små endringer som skal til for en bedring i helsen. Og jeg mener det. Helt teoretisk er de relativt små. Samtidig er disse endringene som i utgangspunktet er små, enorme for mange. For tankesettet ditt, dine vaner, det er den største endringen som må til for å føle at de fysiske endringene er gjennomførbare. Dette er en viktig del av mitt arbeid. Bli kjent med den jeg veileder slik at vi kan komme frem til noe vi begge er enige om, og som ikke minst er gjennomførbart. Å pålegge noen et hav av "oppgaver" man ikke er med på vil ikke føre noen vei.

Mange kontakter meg naturligvis på bakgrunn av ønsker slik Stina hadde, med tanke på vekten, men jeg veileder mennesker i matveien med mange ulike problemstillinger. Alt fra barn og unge med AD/HD, mage-tarmproblematikk og intoleranser, stoffskifte, revmatisme, diabetes, og ikke minst mennesker ved psykiske plager som angst og depresjon. Jeg ønsker rett og slett at man skal lære hvordan mat og riktig bruk av tilskudd kan fungere som "naturlig medisin"!


Bilde hentet fra Google
 

Og er det noe maten er viktig for er det i alle fall hodet!

Stina kjenner godt mine synspunkter når det kommer til mat vedr. vektnedgang, og jeg skal i dag dele noe av det Stina og jeg snakket og snakker mye om, og som er mine sterke og trofaste erfaringer for mat for vektnedgang (men ikke minst for god fysisk og psykisk helse generelt). Mat er noe mange har en formening om, har sine erfaringer om, og ingen vil nok noen sinne bli enige.. Det jeg kan bidra med er min kunnskap, og en erfaring siste 9 årene hvor jeg har jobbet tett med mennesker på dette området.

(Jeg har for vane å bruke mange ord, men kommer snart til saken...)

Jeg fokuserer i dette innlegget på kostholdets effekt, da dette er det mest vesentlige i en vektreduksjonsfase. Fysisk aktivitet er naturligvis utrolig viktig, men for vektreduksjon er hva vi spiser hva vi bør prioritere, og det som skaper de største endringene.

Så da kan jeg med en gang røpe hemmeligheten som vil være årsaken til mange menneskers ubalanse i vekt?! (På min hjemmeside kan de interesserte lese mer om hva jeg her forteller i kortere trekk). Eller, egentlig er det ingen hemmelighet, det er velkjent og snakket om i utallige sammenhenger, det er bare at de færreste har det.... og det er det sikreste grepet (og Stina er lei av å høre om det):

Bildet hentet fra Google

Jeg snakker naturligvis om stabilt blodsukker! Vektnedgang er så fryktelig mye mer enn kalorier inn og kalorier ut! Vi må rett og slett spise mat som ikke forstyrrer oss hormonelt og som ikke blokkerer fettforbrenningen, og med slike endringer opplever de aller fleste at de ikke trenger å telle disse kaloriene. (Jeg sier ikke med dette at det ikke finnes unntak, det gjør det alltid), men svært lite mat = lavere vekt = ikke sant svar! Det varer i alle fall ikke, og gir deg ikke riktig næring eller nok næring. Og for meg er målet alltid at kundene som skal oppleve vektnedgang, samtidig skal ta vare på helsen.

 

Under følger tips for deg som;

  • Ønsker å redusere vekten/har lett for å legge på seg
  • Har mye betennelser og ?vondter? i kroppen
  • Plages med nedstemthet/depresjonsfølelse/angst/uro
  • Har utfordringer med blodsukkeret
  • Ønsker mer energi!
  • Er mye sulten/fysen, alltid ?lyst på noe?

 

  1. Stabiliser blodsukkeret. (Med det reduserer vi insulinproduksjonen og vi er ikke i konstant "fettlagringsmodus"). Les mer her.
  2. Spis naturlig fett og noe mer fett enn før (kommer an på hva du spiser i dag, men fettsyrer er ekstremt viktige for hjernen, hjertet og metthetsfølelsen, og gir oss et stabilt blodsukker). Reduser på de raske karbohydratene som får blodsukkeret til å stige. (Eks: Brød, pasta, ris, mye frukt, sukkervarer). Spiser du brød/knekkebrød, tenk deg at du reduserer på brødet og bruker mer pålegg. Ønsker du ikke utelate brød så er en forbedring fra en lunsj med 2-3 brødskiver, isteden èn brødskive med kokt egg, ½ avokado og noen reker ved siden av. Resultat: Like mett, enda blidere, og mindre fysen etterpå. Rett og slett spis mer av det oppå!
  3. Spis godt med grønnsaker, bruk det du liker. Stekte, wokede, kokte, salater+++
  4. Tenk at det du spiser skal være så naturlig som mulig. Fisk fremfor fiskepinner, kjøtt fremfor karbonade, potet fremfor pommes frittes. Derav kommer også reduksjonen av lett/light inn i bildet. Proppet med andre negative stoffer som skal få det til å smake. Produktene er naturligvis av ulik kvalitet, men min moral er lik: Så naturlig som mulig, back to basic.
  5. Lytt til kroppen: Spiser du for et stabilt blodsukker, med riktig fordeling av fett, proteiner og riktige karbohydrater kan du lytte til kroppen og kanskje ikke føle behov for mat like ofte. Er du småsulten/fysen "hele tiden" er det et rimelig sikkert tegn på et svingende blodsukker, og en for stor andel karbohydrater i kosten. Du kan nemlig ha et feiende flott blodsukker gjennom dagen med tre måltider på en dag- det kommer an på hva og mengde du har spist!
  6. Begynn i det små: Og det er her jobben min er litt todelt. Jeg ønsker at ting skal være gjennomførbart, og det å begynne med noen endringer er da hensiktsmessig. Ikke snu opp ned på alt. Samtidig får du kanskje større "effekt" av å snu opp ned på alt, og dermed blir du mer motivert. Dette må være opp til hver enkelt. Men kroppen din er som er murhus. Stein på stein utgjør til slutt totalen. Vi må ha riktige byggestener, støttestener, sement som holder stenene sammen, deg selv som murer. Da kan du bygge en kropp enhver arkitekt hadde vært misunnelig på. Valget er ditt!
  7. Og kanskje det viktigste: Planlegging! Dette gjør det mye lettere for deg å få til endringene og etablere de nye vanene. Etter hvert ser du at det tar ikke så lang tid å planlegge middagen eller lunsjen dagen før. Det sparer deg faktisk for tid, for du gjør kanskje ting klart så dagen du trenger den, er den nesten ferdig. Lunsjen din har du ordnet kvelden før, stående i kjøleskapet. Og den er satt sammen slik at du ikke får det søtsuget klokken 13 etter lunsjen, som du omtrent trodde du var født med :)

     

                                                                Rett og slett mindre av dette                              og mer av dette :)

Bilder hentet fra Google

 

Og husk: Små endringer gir faktisk resultater. Men alt begynner med å tro på det. Så må man prøve da. Som vi sier til barna. Smak før du sier at du ikke liker. Og det må vi også. Prøve før vi sier at det ikke går. For det går. Og det går egentlig veldig greit for mange. Og det selv om man har gått på trynet noen ganger.



 

 

 

 

 

 

 

 

 

bildet er hentet fra Google

Takk for at du leste mine ord, kanskje ses vi en dag på ett av mine foredrag eller på veiledning, hvor jeg kan forklare deg   mer i detalj hvorfor vekten din eventuelt øker eller er vanskelig å bli kvitt, hvorfor du så ofte har vondt i hodet eller føler deg sliten, og kanskje aller best: Hvordan nettopp DU skal bli fornøyd!

 

Hilsen Eireen Linge Schwaiger

Romerike Ernæringsterapi og Icon

 

 

 

 

 

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

Jeg ble lat og treg.


Jeg hadde vært hjemme i 4 mnd, jeg var lei av å føle meg tjukk og ikke se fin ut. Hele livet mitt har jeg vært stor, jeg har gått mye opp og mye ned i perioder. Jeg kan ha fått ett skikkelig slankehysteri og rase ned 30-40 kg og plutselig hadde jeg gått opp igjen 40kg. Skikkelig jo-jo slanker og sånn har jeg vært hele livet.



Jeg hadde fulgt med på en serie som heter "I used to be fat", det er et program hvor de tar med store folk, store mennesker som vil endre livsstilen sin og gå ned i vekt på rekordtid.
Jeg gikk inn i drømmeland hver eneste gang jeg så resultatene på de som var med.
Jeg beundret dem og jeg ville gjøre akkurat det samme og jeg ville klare det på like kort tid!

En dag i 2012 bestemte jeg meg for å ringe rundt til forskjellige treningssenter her i nærheten og jeg ble liksom ikke fornøyd med noen av de svarene jeg fikk.
Noen av de lo litt og sa at disse målene er helt urealistiske og det går ikke så fort. Men jeg ga meg ikke!
Jeg søkte opp nummeret til Elixia på Lillestrøm (Som nå heter ICON).
Jeg hadde hørt mye bra om de, og den siste telefonsamtale skulle jeg ta dit.
Jeg slo inn nummeret på telefonen og summetonen begynte.
En som heter Preben svarte telefonen, jeg sa til han at jeg har ett litt merkelig spørsmål og at jeg kanskje hadde litt store mål i siktet.
Jeg fortalte han hva jeg var ute etter, og jeg forklarte han hva jeg ville. Jeg sa også at jeg helst skulle ha gått ned disse kiloene i går, så jeg vil begynne nå.
Og koste hva det måtte koste, jeg skulle ha hjelp!
Vi snakket lenge på telefonen og jeg ble kjempe motivert av ting han sa og han sa han hadde den perfekte treneren til meg og hun også er ernæringsfysiolog.
Han ba meg komme dagen etter kl 09:00.

Jeg gikk inn døra på Elixia og hadde mest lyst til å løpe ut igjen med halen mellom beina. Jeg tenkte at her har jeg ingenting å gjøre, jeg kommer til å bli stirret ned og alle vil tenke at "hva i alle dager gjør den tjukkebolla her liksom"..
Men jeg gikk inn, slengte frem labben og presenterte meg.
Vi satte oss ned ved bordet og vi snakket masse om dette "lille" prosjektet jeg ville starte med og så kom Eireen plutselig.
Jeg var flau, jeg skammet meg og jeg ville gjemme meg.
Men jeg hilste pent og sa hva og hvordan jeg ville gjøre det nå. 
Eireen forklarte meg at jeg  kan klare det om jeg vil, men det krever selvsagt en viljestyrke ut av en annen verden og det krever 100% av min fokus på kosthold og trening nå fremover mot mål.
Jeg hørte nøye etter og var spent.

Eireen ba meg gå på vekten samme dagen, og jeg trodde ett lite sekund der at jeg var på vei til å dø, men jeg gjorde som hun sa.
Nå var det liksom ingen vei tilbake, nå var det så virkelig. Nå sto det også helt svart på hvitt hvor mye jeg veide.
Det var liksom ett ekstra bevis på at jeg er tjukk.
Det var ikke noe snakk om å ligge på latsiden for å si det sånn. Kontrakten ble signert samme dag, jeg kjøpte først 60 timer med Pt, og uken etter kjøpte jeg 60 timer til.
Så totalt hadde jeg 120 timer med Eireen.
Hvis en personligtrener ikke kan fikse meg med 120 timer, er det virkelig noe galt med meg tenkte jeg.

Vi startet med trening samme dag. I begynnelsen var vi i ett privatrom hele økten. Jeg var så usikker og flau. Jeg ville ikke at andre skulle se på tjukkebolla og jeg var livredd for å få kommentarer eller blikk. Derfor holdt vi oss inne på et rom. Noe som fungerte ganske greit i begynnelsen.
Jeg trente med Eireen 3-4 ganger i uken og jeg trente de andre dagene selv.
Jeg holdt kostholdsplanen til punkt og prikke i begynnelsen og det gikk nedover.
Kiloene gikk av på kort tid, og jeg ble mer og mer klar for å kunne trene utenfor privaterommet.





Ukene gikk og det var virkelig ingen lett jobb. Jeg hadde en kamp med meg selv, og Eireen var ikke bare treneren min, hun ble virkelig psykologen min også.
Jeg hadde viljen der, og jeg hadde virkelig alt jeg tengte for å klare å gå ned i vekt, men jeg hadde en liten (eller egentlig veldig stor) djevel sittende på skulderen min. Han hvisket meg i øret hver eneste gang jeg følte meg dritt og følte at det går så tregt...
"Du klarer det ikke, du har ingen sjans"
Det var en kamp, men jeg ga meg ikke. Jeg hadde jo håpet at det skulle renne av 10 kilo i uka, men det er veldig urealistisk.

Det hadde gått noen uker og kiloene gikk av. Jeg begynte å trikse og mikse med maten selv, og jugde til Eireen om det.
Jeg tenkte at hvis jeg spiser litt mindre og kutter ut noe av maten hun sier jeg trenger, kanskje jeg går mer ned i vekt da?
Dette skulle jeg prøve og det reultatet ble knusende for meg. Jeg hadde gått opp noen gram, og jeg datt rett i kjelleren.
Eireen satt fort sammen to og to og hun visste det var mer bak fasaden enn det jeg sa.
På den tiden trodde jeg at jeg kunne klare alt selv og at jeg ikke skulle vise noen tegn til å være svar.
Jeg hadde jo bare hver hjemme i Norge noen mnd, så hodet var ganske tungt fra før.
Hun snakket mye om forskjellige ting og jeg knakk jo ofte sammen mens vi trente, eller så ble jeg sint.
Jeg måtte ofte bli skikkelig sint på meg selv før jeg klarte å gi 100%. Jeg ble virkelig en jobb altså.
På den tiden sleit jeg mer enn jeg noen gang ville ha innrømt, men Eireen skjønte faktisk dette uten å si noe til meg om det da.
Hun hadde tålmodighet og hun hjalp meg gjennom ting.


Jeg var flink med treningen, men jeg løy for meg selv når det kom til maten. Jeg trodde jeg kunne klare alt og at litt mindre mat ikke hadde noe å si.
Men tro meg, det har mye å si!


Jeg husker godt da jeg var nede i -19,8 kg. Den uken var målet å gå ned -20kg for å kunne trene en hel time med 20 kg vekter på kroppen hele økten.
Så når vekten sa 19,8 kg knuste motivasjonen min og jeg ble skikkelig deprimert. Jeg fikk skikkelig angst og panikken beit meg for å si det mildt.
Jeg var jo bare 200 gram unna, men den dagen gjorde noe med meg. Jeg fikk skikkelig panikk og tok litt avstand fra alt.
Jeg la på meg litt den uka og motivasjonen og gleden i å trene var borte.
Så mye hadde 200gram å si for meg.

Jeg fikk deppa litt ferdig og snakket med Eireen igjen og sa at nå må vi begynne på nytt (igjen) og at nå skal jeg klare det.
Jeg begynte på en annen type diett og plutselig var 5,4 kilo bare borte. Wow! NÅ er jeg i gang og nå klarer jeg det.
Jeg jobbet faktisk beinhardt hele denne tiden, selv om det var mye opp og mye ned. Men kampen om vekten og de stygge demonene som forteller meg at du ikke er bra nok og at du aldri vil klare det, de er tøffe!
Jeg var heldig som hadde en som hjalp meg på veien. En som virkelig kan det og en som brenner for å hjelpe andre.
Jeg kan love dere at Eireen har gjort mye mer jobb for meg enn hun burde! Hun skulle jo bare hjelpe meg med trening og kosthold, men hun ble så mye mer for meg. Hun ble en person som kjenner meg på en måte ingen andre kjenner meg. Hun vet om mitt aller såreste, -min vekt!
Hun leste meg som en åpen bok og mange av de timene som egentlig var ment for trening, ble brukt til det vi kalte "snakke-timer".


Når du velger deg en PT, eller en som skal hjelpe deg med noe som er veldig privat og sårt, er det virkelig viktig at du finner en du stoler på.
Jeg har ikke stolt på noen så mye som jeg gjort med Eireen når det kommer til min helse. 
Hun er virkelig en helt fantastisk person, og du fortjener alt godt!
Dette er virkelig en dame som kan sitt fag og hun er helt rå!
Trenger du veiledning eller noen råd, ta kontakt med Eireen. Det anbefales på det sterkeste!

Klikk deg inn her!





Når vi hadde snakketime og jeg hadde mistet troen på meg selv, var alltid Eireen der for å minne meg på at jeg klarer dette og
at jeg har en helt syk styrke og at jeg må ikke gi meg nå!
Hvis vi hadde en øvelse som jeg skulle ha 10 rep på, var det ofte jeg sluttet på 7 eller 8 og sa at jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke mer!
Hun sa og sier ennå hver enste gang at "jo det klarer du! kom igjen nå. Det sitter bare i hode, du klarer det Stina".
Tenk at en person som har jobbet med deg siden 2012, fortsatt har like mye tro på deg, når du virkelig ikke har det selv. Rart?
Og uansett hvor mange ganger jeg har failet og måtte begynne på "nytt", sa hun aldri annet enn at "jeg har troen på deg og dette skal vi klare!"
Jeg har alltid beundret viljestyrken til Eireen og alt hun klarer.
Makan til kvinnfolk skal man lete lenge etter! (Haha.. Ler litt, men er faktisk helt sant!)

 

Etter vi hadde startet på nytt etter denne store smellen min, holdt jeg meg på skinner og vekten gikk ned.
Jeg følte meg bedre og alt ble mye lettere.
Så kom vi til året 2013. Jeg var på trening fortsatt hver enste dag og var superflink med maten.
Men jeg hadde begynt å få vondt i korsryggen og jeg følte meg rar..
Vi trente masse og vekten sto liksom stille og noen dager hadde jeg faktisk gått opp noen hundre gram og det likte jeg ikke.
Jeg skjønte faktisk ingenting.. Men, en morgen hadde jeg så lyst på isbiter og da skjønte jeg det.
Jeg tissa på pinnen og jeg var gravid! Der kom panikken smygende inn på meg igjen.

Jeg visst jo nå at nå når jeg er gravid kommer jeg til å bli tjukk igjen, så jeg gruet meg til å fortelle Eireen det.
Jeg måtte krype til korset, møtte opp på trening og spurte Eireen om vi kunne ta en pratetime fremfor trening.


Vi satte oss ned på kontoret og jeg åpnet samtalen med at jeg har nettopp funnet ut at jeg har en midlertidig sykdom som, ehm... som heter Gravid!
Eireen var helt rolig og sa at det går bra og at nå må vi bare trene etter hva bekkenet ditt sier og etter hvordan magen vokser.
Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gruet meg sånn til å fortelle Eireen det, men jeg ville ikke skuffe henne.
All den harde jobbinga, og nå var jeg smelt på tjukka!

Jeg fortsatte med trening en liten stund og var flink med kostholdet, men jeg fortalte ingen at jeg var gravid. Når magen kom skammet jeg meg.
Jeg trakk meg bort fra alt og alle og da begynte trøstespisingen.
I denne perioden jeg var gravid hadde jeg ikke bare en kamp med kiloene, men en kamp med meg selv på privaten.
Jeg var kjempe deprimert og hadde dårlig samvittighet for at jeg var gravid.
Jeg har aldri hatt en sunt forhold til mat, mat har helt siden jeg var liten vært min verste fiende.
I perioder jeg har vært lei meg, eller deprimert har jeg trøstet meg selv med masse godteri og masse feil mat. Og det helst når ingen så det.
Det var min lille jævel som virkelig gjorde alt verre.



 

Jeg ble større og større og kiloene jeg hadde gått ned var tilbake på ett blunk. Og kiloene bare pakket seg på.
Da, på den tiden trodde jeg virkelig ikke jeg spiste så usunt som jeg gjorde.
Jeg sa hele tiden at jeg skjønner virkelig ikke hva som skjer med meg og hvorfor i alle dager jeg blir så tjukk.
Ok, en ting er jo at det vokste en baby i magerommet mitt, men man skal ikke gå opp langt over 50 kg på 9 mnd!
Jeg ble tyngre og tyngre og jeg ville stoppe. Men jeg klarte virkelig ikke!

Jo større jeg ble, jo mer ga jeg faen.

Datteren min ble født og jeg hadde begynt å innse at jeg klarer ikke å bevege meg lenger og fedmen har tatt over livet mitt.
Sokker var ett helvete å på seg, leke med barna var tungt og jeg ble lat.
Jeg orker ikke og hadde ikke energien til å leke med de.
Datteren min var jo veldig liten baby og hun hadde nettopp blitt født. Jeg hadde virkelig failet som mor.
Jeg ville jo være ett forbilde for de, ikke være en de fryktet å ligne på.

Nå ville jeg snu og nå ville jeg bli sunn og frisk.

Jeg laget en avtale med den ene naboen hos mamma. Naboene vi omgås hele tiden og de har blitt veldig nære.
Vi laget en avtale om at vi skal begynne med diett på mandag og vi skal se hvem som klarte det.
Jeg kunne ikke vente til mandag, så jeg banket på døren på en lørdag og sa at jeg begynner i dag.
Fra den dagen har jeg også holdt meg i sjakk.
Ja, jeg har ikke vært feilfri når det kommer til mat og trenging, men barna ga med en ekstra motivasjon til å klare det!
 

Jeg tok skrev en ny kontrakt med Eireen på 90 timer x 90 minutter. Og skal fortsette med treningen med hun lenge.
Jeg tenker ofte på at hvis jeg ikke hadde begynt hos Eireen på Elixia, som nå er Icon, hadde jeg aldri klart det!
Jeg hadde mest sannsynlig fortsatt hatt ett helt feil kosthold og hatt null interesse for å ta valg i livet som har gjort ting med min helse bedre.

Jeg vil faktisk takke deg, Eireen!
Tusen takk for at du har holdt ut med meg i så mange år og at du ikke har gitt meg opp!
Når jeg ikke har trodd på meg selv, har du gjort det.
Jeg ser virkelig opp til deg og gleder meg til tiden fremover nå med masse trening og latter!



Meg og Eireen på ICON Lillestrøm



Vil du vite mer om treneren min, Eireen? Følg med i dagene fremover nå!
Det kommer mer om veien min hit og mer om maten jeg spiste og hvordan jeg trente.
Det kommer også mer om valget jeg tok og hvorfor jeg valgte det for å komme hit jeg er nå.
Reisen er fortsatt lang, selv om man har kommet ned i vekten man vil, slutter ikke ting her.
Nå står operasjoner i kø og fortsettelsen av reisen..
Følg med om du vil vite mer av mitt drastiske valg og få tips fra treneren min!


Blogges snart igjen.

Stina
 

 

Det var en fin helg!

 

Bedre sent enn aldri, vel..

Skeivedager 2016 ble kjempe gøy og vellykket!
Vi startet fredag, festet med noen venner på et hotell og hadde det hyggelig. Hele gjengen dro på kvinnekvelden og det ble kjempe gøy!





Vi danset og snakket. Tok noen drinker og storkoste oss hele natten.
Paola og jeg sovnet faktisk på hotellrommet vårt med alle klærne på og sko! Haha. Vi var stuptrøtte.

Lørdagen spiste vi en hyggelig frokost med venner av oss og gikk på hotellet igjen for å ordne oss til paraden.
Herremann for en parade det var i år! Fantastisk, jeg ble faktisk så rørt at tårene trilla. SÅ fantastisk!
Jeg hadde faktisk bursdag på lørdag, jeg ble hele 26år, så dagen ble skikkelig feiret og det ble supert.

Etter paraden var ferdig dro vi tilbake på hotellet for å sove litt.
Litt senere dro bare jeg og Paola ut for å spise en bursdags/kjæreste middag og der ble jeg overrasket med kake og sang.
Jeg ble kjempe glad og litt flau. Tusen takk elsklingen min<3




 

Tusen, tusen takk for gaven Mahal!<3



Etter middagen møtte vi en haug av venner og koste oss og hadde det kjempe hyggelig resten av skeivedager.
Avsluttet selvfølgelig kvelden på SO.








Tusen takk for en helt sinnssyk pride i år og jeg gleder meg stort til neste år! Hvem vet hva den bringer?
Hvordan hadde dere det, og hva gjorde dere?

Alle bildene jeg tok har blitt borte, derfor ble dette innlegget ganske tomt. Beklager!

Ha en fin kveld:)

Stina
 

 


 

Gå ned av hesten din!

Har du noengang blitt avvist? Og det gang på gang?

Det er så vanvittig irriterende! Avvist på en ufin og ikke grei måte.

Det får en til å føle seg så sinnsykt lite verdt og rett og slett som søppelet under skoen din. Det er slemt og det er ekstremt umodent!

Eller hva?

Er det sånn kjærlighet eller vennskap er? Er det sånn man er mot hverandre? Noooope, tror nok ikke det.

Hva må til da, og hva må revurderes en gang eller to?Absolutt alt. Setter den andre parten deg like høyt, betyr du like mye? Er vennskapet eller kjærligheten like mye verdt egentlig.

Jeg vet at det er dessverre mange som er sånn mot hverandre og for meg kalles det ren egoisme og det betyr vel også at du er en forbanna kald person.

Slutt å lek med andre og andre sine følelser. Det er stygt og det er sårende! Uansett om du er venn, familie, eller kjæreste så gjør det noe med en person å bli behandlet som dritt.

Alle har vel opplevd å bli såret opp til flere ganger i løpet av livet, og alle har kjent på de følelsene.

Men hvorfor tillater vi oss selv å gå igjennom det samme gang på gang?

Betyr virkelig den eller de andre så mye for deg, selvom man tydelig ikke gjør det for den andre?

Jeg tror mennesker som er veldig følelses mennesker er mere utsatt for dette og det blir som regel utnyttet til tusen, dessverre.

Skulle ønske det fantes en knapp man kunne trykke på og vipps så var du ferdig med det og de vonde følelsene man sitter igjen med var borte.

Noen som har lyst til å finne ut hvordan man kan få denne knappen levende? Jeg står som én av de første i den køen for å si det sånn.. Hehe.

Det er vondt å se andre har det vondt og man skulle ønske man kunne gjøre noe, men man må vel gå gjennom den kampen selv. Man kan være der, men ikke ta over.

Én annen ting jeg heller ikke klarer å forstå er når folk er så sinnsykt langsinte og de som eier null selvinnsikt. Hvordan er det mulig å være så ekstremt lukket?

Ikke alltid legg skylden på de andre, det er så lett. Ta heller et grep om deg selv og spør deg selv hvor du har skylden og hva du kan gjøre nå. Det går ikke krangle eller ha en diskusjon alene. Man er to eller fler om det.

Se deg selv og gå av hesten din!

Når man er voksen og kommer i en viss alder er det på tide å håndplukke de du vil ha med resten av livet. Det kan være veldig vondt, men fy snabeltann så godt det er også. Selvom man egentlig aldri kjenner noen 100% , må man velge å stole på de man vil ha og ta sjangser med de.

Hva setter dere som verdier hos venner, eller kjærester? Hvor går grensa og hva er ikke greit?

Stina

Jeg var sikker på at de lurte meg.

Jeg tenkte jeg faktisk skulle ta opp ett tema jeg syns blir veldig lite snakket om og
mange sier ofte at det er jo bare fordi du er sliten og fordi alt er nytt.
Fødselsdepresjon!

Det er så mange som får en viss grad av fødselsdepresjon og det rammer faktisk flere enn hva vi tror.
Det er et tema som noen føler er veldig tabu å snakke om og mange holder det skjult.
Det er ikke bare kvinner som får det, det er også menn. Og tro det eller ei men det kan skje hvem som helst og det er absolutt ikke ett tegn på svakhet!

På bildet under, var jeg høygravid meg gutten min og veldig klar for å klekke


 

Jeg fikk en veldig tung fødselsdepresjon med sønnen min. Det var ikke forventet selvom jeg fødte han i fengsel.
Det kom ikke som ett sjokk, men jeg var ikke forberedt på det.
Jeg trodde at alt ble flott og fint når han var ute og at babyen kom rett på brystet og at man følte en ekstrem kjærlighet til barnet med en gang og at mammahjertet skulle banke for fult.
Dette hadde jeg gledet meg til, men sånn ble det absolutt ikke.

Jeg hadde hørt om folk som hadde fått fødselsdepresjon, men at det skulle bli sånn, det visste jeg virkelig ikke!

Gjennom hele graviditeten med sønnen min var jeg veldig deprimert og veldig ustabil.
Jeg gråt hver eneste dag og jeg lengtet hjem til trygghet og ville bare få ungen ut.
Jeg gledet meg til å møte babyen, men jeg forsto ikke at jeg skulle bli mamma. For hver uke som gikk og magen ble større skjønte jeg jo at det skulle skje en gang, og det veldig snart.

Kontrollene ble søkt om og jeg fikk dratt på en sjekk.
Legen tok en ultralyd og babyen var i seteleie, noe som betyr keisersnitt i Bolivia.
Jeg spurte om det var noe man kunne få gjort med det, og det var ingenting å gjøre med det sa han.
Det var nok min start på en tyngre depresjon.

Jeg følte meg som en taper, en taper fordi jeg ikke kunne føde en baby på en naturlig måte, og jeg følte jeg hadde sviktet babyen i magen.
Jeg vet ikke helt hvor de følelsene kom fra, men sånn var det.

Jeg hadde en norsk jordmor i Bolivia, Paul. For en fantastisk mann!
Han var med på kontrollen og han så ultralyden som ble gjort og babyen var  faktisk i seteleie.
Jeg spurte om han kunne gjøre noe med det og om det gikk å snu babyen i magen.
Vi kom til fengselet igjen og der gikk vi inn på "legekontoret" vi hadde der inne og han satte akupunktur i føttene mine, magen og ansiktet.
Samtidig som han prøvde å snu på babyen fra utsiden av magen. Ganske så ubehagelig, men jeg ville prøve alt.
Ingenting skjedde! Men jeg håper det skulle skje av seg selv..

Det her er Jordmor Paul! Han er en fantastisk mann!!

Datoen ble satt til keisersnittet og jeg gruet meg! Natten før jeg skulle opereres var det et enormt liv i magen min, han sparket og snudde seg i alle vinkler. Magen min beveget seg skikkelig.
Veldig rar følelse og jeg visste han hadde snudd seg med hodet i riktig posisjon nå og da hadde jeg håpet på at jeg kunne føde normalt.

Dette bildet ble tatt kvelden før keisersnittet, da han beveget seg som en galing


Her har jeg kommer frem til sykehuset og var på vei inn

 

Tidlig samme morgen som bestilt keisersnitt, sa jeg ifra til legen som skulle utføre keisersnittet at nå har babyen snudd seg, kan jeg føde naturlig nå?
Han sa at nå er det for sent og nå skal han ut gjennom ett keisersnitt. Og det uansett. Operasjonen er bestilt og nå var det ingen vei tilbake.
Jeg hadde virkelig ikke noe valg og jeg måtte gjøre meg klar for operasjon. Klærne mine var av og operasjonskjolen var på.
Jeg ble satt i en rullestol, og kjørt ned til operasjonsbenken.
Mamma var med og jordmoren min fra Norge var også med. Mens spinalbedøvelsen ble satt, måtte de vente utenfor, mens politiet og jeg satt der inne. Sprøyten ble satt i ryggen min og jeg kjente ingenting etter noen minutter.

Her gjorde jeg meg klar til operasjonen, og de siste bildene med magen ble tatt



Da legen kom inn og så politiet der ble han rasende, han kastet ut politiet mens han skrek til de at jeg har ingen sjans for å rømme mens jeg er lammet fra magen og ned.
Politiet ble nødt til å vente utenfor og mamma kom inn.
Mamma filmet faktisk hele fødselen og hun var der hele tiden med meg.

Mens jeg lå på bordet og de tok ett "forheng" over meg så jeg ikke kunne se noen ting av operasjonen begynte tankene mine å løpe.
"Hvorfor lurer de meg! Jeg er ikke gravid på ordentlig og derfor sier de at jeg må ha keisersnitt for at jeg liksom skal tro at den babyen kom fra meg"
Jeg begynte faktisk å forestille meg allerede da at den babyen, den var ikke min på ordentlig.
Jeg trodde det hadde klikket for meg og at jeg bare innbilte meg selv at jeg var gravid og at nå lurte de meg for at jeg skulle ha det bedre.
Derfor satt de opp det forhenget så jeg ikke skulle se noe.
Jeg hadde laget meg en tanke om at de laget ett snitt i magen min for at jeg skulle tro at det hadde kommet en baby ut der og at de hadde en baby klar for å gi den til meg.
Jeg trodde faktisk dette var sant, og at de gjorde det for at jeg ikke skulle få ett sammenbrudd når jeg ble fortalt at det bare var noen jeg innbilte meg.


Når babyen var ute trodde jo jeg at han skulle komme på brystet mitt med en gang, det skjedde ikke.
Jeg fikk først se han når de hadde vasket han og kledd på han. Han ble lagt i armkroken min når jeg ble rullet inn på rommet mitt igjen.
Han hadde da på seg klær og han var liksom ikke en baby som nettopp hadde kommet ut fra meg.
Jeg trodde ikke på at han var min, selv om jeg egentlig visste at han var min, men jeg hadde laget meg en egen fantasi om at alt var bare løgn.

Da jeg kom opp på rommet igjen kom det noen sykepleiere som skulle hjelpe meg med å legge han til puppen.
De smurte inn puppen min med sukker, og da jeg spurte hvorfor de gjorde det fikk jeg til svar at det var for at babyen skal sutte ordentlig.
Jeg spurte om de kunne holde seg unna, dette fikser jeg selv.
Når jeg prøvde å gi han pupp satt jeg der og stirret på han.
Han var verdens fineste, men han var jo ikke min...
I Bolivia får man ikke smertestillende som her hjemme i Norge etter ett keisersnitt og man får ikke kateter. Så jeg fikk skikkelig smerter, og jeg trodde det var pga såret, men det var fordi jeg måtte tisse. Jeg klarte etter mye om og men å tisse, og da ble ting bedre.
Dette er nesten rett etter fødsel og jeg kunne se han for første gang



Samme dag fikk jeg noen medisiner de ga meg, jeg vet ikke hva det var, men det var noe jeg ble veldig aggresiv av.
Jeg holdte babyen på fanget, koset med han og ventet på at bedøvelsen skulle gå ut.
Men plutselig så jeg på mamma og ba hun om å ta den ungen, jeg orket ikke se han eller ha han her med meg.
Jeg skjønte fort at det var medisinene jeg fikk som forsterket disse følelsene, og jeg ba dem om å ikke gi meg det mer.
Håpet var sterkt på at det bare var de medisinene som gjorte det, men det ble verre..

1 1/2 dag etter keisersnittet måtte jeg i rettsak. Nyoperert og med en baby.
Jeg var stolt av han, men det var noe som ikke stemte.
Retten tok ikke lang tid, men alt det kaoset som skjedde i den tiden tror jeg var det som trigget resten av veien på depresjonen min.

Tilbake i fengselet og helt alene med babyen.
Det var skremmende og alt var nytt. Og det var faktisk veldig koselig å være alene med babyen, men jeg var også redd.
Følelsene jeg hadde burde ikke vært negative. Det var gode følelser og det var veldig vonde følelser.
Jeg hadde så sterke følelser og jeg følte at han ikke var min, men jeg visste at jeg var syk.
Jeg følte meg mer gal av å snakke om det, jeg klarte ikke sitte med det alene, derfor måtte jeg dele de forferdelige tankene jeg hadde om babyen og om meg.
Jeg fortale om tankene mine til mamma og til Jordmor Paul.
Jeg sa at jeg tror ikke på at han er sønnen min og jeg føler ikke at mammahjertet mitt banker.
Skal ikke det komme helt automatisk av seg selv!?
Når jeg prøvde å amme han ble jeg kvalm, jeg klarte det virkelig ikke.
Selv om jeg visste helt innerst inne i meg at jeg var syk og at dette kalles en fødselsdepresjon, føltes det uansett så virkelig.
Mammahjerte var der, men ikke hele tiden.
Bildet ble tatt første dagen tilbake i fengselet med babyen



Rommet mitt var to meter unna ett toalett, og en kveld skulle jeg rett over gangen for å tisse mens babyen sov.
Jeg gikk for å tisse og når jeg kom ut og så noe lå i min seng skvatt jeg! Jeg ble livredd. Jeg hadde glemt at jeg hadde en baby.
Men jeg kom plutselig på det igjen, jeg hadde jo et barn der inne.
Men da hadde jeg klart å vri tankene mine inn på at jeg så for meg små rare vesener som sto i ring rundt babyen og spiste han opp.
Jeg gjorde ingeting for å  stoppe det.
Jeg sto sånn i kanskje noen minutter og da var det akkurat som om jeg filleristet meg selv og sa høyt til meg selv at nå må jeg skjerpe meg, jeg er syk!!
Det er ikke ordentlige følelser, jeg elsker han jo, jeg må skjerpe meg!
Da gikk jeg fort inn på rommet igjen, tok han opp og kysset han og sa at mamma er her og jeg elsker deg.
Jeg lovet meg selv at babyen skal ikke merke følelsene jeg sitter med og jeg skal kose med han og vise han at jeg elsker han.




Samme kvelden pakket jeg vekk alt av gjenstander som skremte meg, som kniver, gafler, glass og alt som var "skummelt".
Jeg bestemte meg da for å prøve å bli frisk.
Jeg ville bli frisk, jeg ville føle sånn på ordentlig at jeg elsket han.
Jeg visste jo at jeg elsket han, med de vonde følelsene ble sterkere noen ganger.

Når jeg gikk forbi steder som var høyt oppe, eller gikk forbi ett vindu kjente  jeg ett stort sug, og jeg unngikk alt som ga meg ett sug.
Jeg så for meg stygge ting mange ganger og da ble jeg redd. De følelsene hatet jeg, og de vil jeg aldri føle på igjen!
Jeg tenkte ofte på at jeg hadde ødelagt så mye mer for meg selv nå. Jeg har ett barn, og hvorfor føles det sånn?

Jeg vurderte å sende han hjem til mamma, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det... Men selv om jeg var så syk, så klarte jeg også å tenke klart.
Helt merkelig følelse, det var nesten som å være 2 personer på en gang. Og nei, jeg har ingen personlighetsforstyrrelser! Bare så det er klart!

Følelsen å vite at du er syk, men samtidig være klar over at du er syk er veldig merkelig.
Jeg visste at jeg ville gjøre alt for barnet mitt og at han var elsket av meg, men jeg følte også at han ikke var ment for meg og at han ikke var min.


På det tidspunktet ville jeg bare vekk, men jeg ville at han skulle ha det bra.
Jeg ville gi han til mamma, så jeg kunne gjøre som jeg ville.
Men følelsen av å ville forsvinne, men samtidig ville ha hele fremtiden sammen med sønnen min ble veldig delt.
Og det er også en av grunnene til at jeg ville hjem.
Jeg var innstilt på å bli frisk og ikke føle annet enn ren morskjærlighet for barnet mitt.

Månedene gikk og ting ble bedre. Sønnen min ble min store glede og utviklingen han var utrolig. Å se en liten menneskekropp vokse og vise så mye glede er ekstrem! Han var så snill, perfekt og god!
Det er noe veldig spesielt ved sønnen min, han har ett stort hjerte og han sprer så mye glede. Det har han gjort siden han var en liten baby.
Båndet vårt ble sterkere og sterkere og de vonde følelsene ble borte sakte men sikkert.
Han ble en liten sjarmør inne i fengselet og alle ville ha en bit av han. Han smilte og lo hele tiden.
Jeg ble stoltere og stoltere av han og han er en liten hjerteknuser skal jeg fortelle dere!<3

Når vi rømte kom mamma og hentet babyen min, for å ta han med hjem til Norge. Jeg ville ikke ha han med meg videre på turen, siden ingenting var sikkert. Så lenge han hadde det bra, kunne jeg fortsette turen videre. Lillepusen min skulle være trygg!

Jeg følte en samvittighet som var vondt mens jeg var på rømmen, jeg følte meg slem siden jeg hadde vært i en fødselsdepresjon.
Jeg skrev brev til han hver enste dag mens jeg var på flukten og han skal få lese alt når han blir stor nok til det.





Nå er alt forandret! Lillegullet mitt, som ikke er så liten lenger, er en helt fantastisk gutt!
Han er veldig rampete, og veldig god! Han er som alle andre barn.
Mammahjerte mitt dunker for fult, og barna er alt for meg!
Jeg har fått hjelp til å klare å sette ord på følelsene og har blitt fortalt at en fødselsdepresjon er en ting som må bli tatt på alvor, og at jeg ikke er gal som satt med sånne tanker og følelser.


Nå kan jeg snakke om det, og det eneste jeg kan si at det er viktig å få hjelp til det hvis det oppstår sånne følelser.
Det er ikke tabu og det kommer til å gå bra til slutt!

Det er veldig vondt og veldig frustrerende mens det oppstår, men når alt det vonde er borte så vokser hjerte like fort som barna!<3



Jeg elsker deg lille skatten min! Mamma sin lille hjerteknuser<3


Foto Nina Merethe Skaug


Stina



 

 
 
 
 
 
 
 
 

 

Frem med farger!

Det har vært ganske stille fra meg noen dager nå, og jeg skal ta meg sammen!

Det er mange meldinger som tikker inn med spørsmål om når ting kommer, og når jeg skal skrive mer.

Jeg skal bli flinkere nå og det lover jeg.

Jeg har gravd meg litt ned i angsten for tiden, men skal opp igjen nå. Derfor har ikke skrivingen blitt helt prioritert, men det kommer tilbake.

Og alle mld og kommentarer jeg har fått vil jeg svare på veldig snart.

Jeg har fått en helt sinnsykt forespørsel om trening og kosthold! Det er så gøy og som jeg har sagt tidligere så kommer det masse snart!

Sånn, ut av negative tanker og inn med positivitet!

En god venninne av meg spurte meg her om dagen om jeg visste når det var mørkest.

Jeg svarte helt automatisk " på natta?"

Da svarte denne Einstein venninna mi "nei, det er rett før sola står opp,Stina"

Det er sånn du må tenke, når det er mørkt, venter alltid sola på deg!

Så, nå er det lysere tider i vente og jeg pakker vekk svart, og frem med farger!!

Det er jo pride!

Er det fler enn meg som skal dit?

Og hva skal dere?

Gleder meg til å møte masse mennesker i kveld og ha det hyggelig!

HAPPY PRIDE!!<3

Skriver med mobilen, så blir veldig rart.

Blogges plutselig igjen.

Stina

Født i feil kropp.

Hvordan føles det å være født i feil kropp? Jeg tuller ofte med at jeg er asiater født i feil kropp, fordi jeg elsker asiatisk mat.
Men hvordan er det egentlig for de som faktisk er født i feil kropp?
Hva må de gjennomgå hver eneste dag, ta den kampen med seg selv, og veien de må gå for å få muligheten til å  bli sitt sanne jeg.
For en person som er født jente, men er i feil kropp, hvordan er det når puppene kommer, mensen, og formene.
Eller om du er født mann, men født i feil kropp og stemmen blir mørk, kroppen blir mer og mer som en mann.

Det er mange som står frem tidlig og skjønner at de er ikke som alle andre i sin kropp, men det er også de som blir nektet av familien sin å gjøre noe med det når de først kommer frem med det.
Du kan få hormon blokkere fra en tidlig alder, og alt annet starter når du er fylt 16 år, men hvorfor vil noen stoppe noen for å bli seg selv?
Når du først har klart å sette ord på dine egne følelser og skjønner at denne kroppen er feil til meg, da burde vel alle kunne få lov til å gjøre noe med det?
Jeg syns dette er noe som er veldig interessant og jeg synes dette er noe som burde komme mer frem i lyset!

Jeg snakket i stad med en jeg kjenner om dette temaet, og det er også grunnen til at jeg vil skrive om det nå.
Dette er en sak jeg brenner for, jeg mener at alle må få ha retten til å leve i sitt sanne jeg.
Når man har dager som man føler seg dritt, og ukomfortable er det egentlig jævlig nok, men tenk de som har det sånn hver neste dag og i tillegg føler seg jævlig nok i feil kropp. Ingen kan nok sette seg inn i den situasjonen.
Jeg lurer sånn på hvordan det føles når de kommer i riktig kropp og alt er på plass. Det må være befriende, og kanskje føles det som om de endelig kan puste.

En ting som jeg merker irriterer meg noe helt grønt, er når folk sier til den personen som faktisk har byttet kjønn og blitt en dame eller mann, "men han er jo egentlig en dame, eller hun er jo egentlig en mann".
Nå har han eller hun faktisk gått igjennom en lang prosess og fått sin egen identitet, men nå er alt fortsatt ett stort "men" hele tiden.
Det må være frustrerende!
Kanskje ikke for alle og kanskje ikke heller for de som faktisk har byttet kjønn, men det irriterer meg!

At det er mer oppmerksomhet rundt det nå og at det finnes tv-serier om det nå, syns jeg er helt fantastisk! Og kanskje det hjelper mange med å sette fingeren på det.
Kanskje det gjør det lettere for noen? Fantastisk!


Jeg kjenner ett par stykker som har byttet kjønn og jeg er jo verdens mest nysgjerrige person og jeg spør når jeg lurer. Og jeg lurer fortsatt på mye, men noe jeg alltid lurer på er jo egentlig hvordan det føles for de har fått den riktige identiteten sin og hvordan det er med en "ny" kropp.
Det er rart, eller ikke rart, men alle svarer som regel det samme. DET ER BEFRIENDE OG NÅ ER JEG MEG! Det er vel ganske forståelig..

Jeg har snakket med en veldig ung person en gang, eller mange ganger, og han er født i feil kropp.
De første gangene jeg møtte han var han helt nede på bunnen, selvtilliten var grusa og selvmordstankene var der veldig ofte. Denne gutten er en gutt som er veldig ung og er ikke gammel nok til å ta egne avgjørelser og må ha sine foreldre sitt samtykke om noe skal gjøres. Noe han blir nektet.
Men jeg kan ikke sitte å se på at en liten gutt vil ta sitt eget liv og vi måtte gjøre noe med det. Vi tok kontakt med helsestasjonen for skeive og der fikk vi hjelp og samtaler.  Man må jo begynne ett sted og vi fikk veldig mye ut av å ta kontakt med helsestasjonen for skeive, de er fantastiske der! Og alle kan dra på helsestasjonen uten samtykke fra foreldre for en samtale.
Det endte faktisks med at selvtilliten hans ble bedre og nå går ting mye bedre!
Men kroppen hans forandrer seg jo bare mer og mer jo eldre han blir og han tenker fortsatt på at han skulle ønske han kunne få noe som stoppet utviklingen av feil kjønn.
Jeg syns og mener at det er noe man har rett til, og det uansett alder.
Eller hva syns dere?
Mange mener og tror det bare er en "fase", eller at det er en fullstendig forvirring, men det er vel egentlig ikke det?!
Det er jo så mange flere der ute enn hva vi tror som faktisk sitter med de sammen følelsene om akkurat dette, men ikke tørr  å komme ut..

Noen har jo levd med det i mange år og kanskje nesten trodd selv at det bare en noe de må gjennom og at fasen snart er over.
Men selv etter de har fått barn og etter de er gift, så er faktisk ting fortsatt feil. Mange vil nok da skjerme barna sine og familien for at mamma eller pappa plutselig skal skifte kjønn.
Jeg syns alle som virkelig har det sånn, har rett på å få sitt sanne jeg inn i livet og retten til å få fullført det!

Jeg gir en stor applaus til foreldre som er såpass våkne og faktisk forstår barna sine og andre som kommer ut med sine indre tanker og følelser!
Jeg vil rose de opp i skyene, for det fortjener de!

Det er så bra at det finnes mennesker som dere her i verden!!

Anbefaler forresten alle å se filmen "The Dansih girl"!

Ja, da var det luftet også...

Blogges plutselig igjen!

Stina


 

Hjelp, følger det ikke med bruksanvisning på denna?

Det å ha små babyer er veldig lett, da går ting nesten av seg selv. Gi melk, stelle dem, kos, trøste, skifte bleier og vugge dem i søvn.
Lett, eller lettere kan vi vel si..

MEN, så vokser de skapningene etter hvert. De vokser og kommer i trass! Hva skjedde med den søte lille babyen, som var så enkel og grei?
Hadde ingenting å si og var bare søt.
Mens nå er alt min, mitt, nei, nei og nei!
JEG-GJØR-BARE-SOM-JEG-VIL-SELV-FAKTISK-!-!
Vent litt her, stopp en halv! Hvordan styrer man denna tingen nå?
Prøver du å si noe, så funker det ikke! Men vent, enda bedre- bestikk han! Nei, funker ikke.
Lillebaby hvor er du? Kan du ikke bare høre..




Når du føler deg skikkelig stolt og når du føler du vant den kampen mot trassen.. Den følelsen! Den følelsen varte nøyaktig 6 sekunder, og da bestemte ungen seg for å ta en helomvending og løpe allikevel.. FAEN! Vant ikke jeg nå da? Hva skjedde? 
Og verre blir det når du har 2 stk unger som er i trass og alt er nei, nei og mer nei!
Lett? Næh, men alle må vel igjennom det?

Det er dager jeg virkelig vil rive av meg håret og grave med ned i jorda og bli der.
De er så søte, men fy Fabian så sterke meninger de har!
Men de må jo gjennom det og man må bare sette grensene.
Men hvordan og hvilken metode man må bruke er ikke alltid like lett å finne ut av.
På noen fungerer det å telle til 3 og når du prøver den metoden selv og ungene teller med deg og fortsetter med 4, 5, 6, 7.
Da er det ikke alltid man klarer å holde latteren tilbake altså.


Det var en gang i fjord sommer, sønnen min lekte sammen med naboene og jeg sa at han kan godt leke med vann, men han får ikke sprute på meg.
Jeg sa at hvis han spruter på meg, tar jeg vannet fra han. "Ok, mamma. Jeg lover", sa han.
Der var brannmann Sam sluppet løs på nye eventyr, men etter 5 minutter fant han ut at det brant og han skulle slukke brannen.
Og kan du gjette hva han hadde peilet inn som brann?
MEG!
Der kom brannmann Sam med vanngeværet sitt, og siktet forsiktig på meg "Henda i været, Mamma! Du brenner og jeg må slukke det nå!"
"Neeeeeei, tenkte jeg inni meg! Vannet er iskald.. Din lille.... Faaa..."
Der ble jeg sprutet ned og var gjennomblaut. "Skal jeg kjefte nå, eller skal jeg ta det med ett smil", tenkte jeg.
Jeg valgte det siste. Jeg smilte, men ikke fordi det var gøy- det var iskaldt!
Jeg smilte litt til han, og sa pent " vent her gutten min", mens jeg tørket øynene mine for vann.
Gikk inn, hentet en bøtte med vann og sneik meg forsiktig ut igjen.
Jeg gjemte meg bak garasjen og ventet spent til han kom..
Da jeg hørte guttene kom løpende den veien, gjorde jeg meg klar til å sprute på han.
Jeg peilet brannmann Sam inn i siktet og der var bøtta med 10 liter vann over han. "MOHAHAHAH, der fikk du igjen!".
Plutselig var krigen i gang og vi hadde det super koselig hele dagen.
Det er dager som dette det lages minner og gode stunder.
Da er trassen glemt og alt er koselig.

Det finnes vel ingen bruksanvisning eller den "riktige" måten og håndtere barn og trass på.
Man må kanskje finne sitt eget mønster og hva som passer for deg og dine små.

Selv om det er mye nei, nei, min, mitt og litt mer nei, er det alltid ett smil man sitter igjen med til slutt.
Når man er mamma, er man ikke bare mamma.
Vi blir automatisk lege, kokk, frisør, sliten og helt automatisk en superhelt!
Alle barn ser vel på mammaene sine som superhelter og at de kan absolutt alt. "Mamma fikser det".


Den ene er vildere enn den andre, og det er slitsomt. Den som sier det er lett å være mamma, den ljuger!
For det er ikke alltid lett, og det er ikke bare kos.
Og selv om man til tider vil bare sette seg ned og grine og rope høyt "hva er det jeg gjør galt og hvorfor hører de ikke",
går det alltid over og alt er glemt når di gir deg en suss på kinnet.
 Sånn helt i bunn og grunn så er alt absolutt verdt alle de kampene man har med dem!
For ingenting er som å høre ett barn si til sin mor at han eller hun elsker deg og at du er verdens beste!

Trass og kos!

Blogges plutselig igjen!

Stina

 

 

 

 

Skal vi gjemme oss nå?

Det er så utrolig trist og forferdelig det som har skjedd i Orlando nå. Det er virkelig en stor tragedie.
Når skal dette hatet ta slutt? Kan ikke alle bare slutte å hate?
Kan ikke mennesker få lov til å være hvem de vil være og leve det livet de selv ønsker å leve, uten å bli hatet for det!?


Bildet er hentet fra Google.com

Skal vi trekke tilbake og bli skremt av det?
Jeg har hørt mange si i dag at de er redde for å dra på skeivedager etter det de nå har sett i Orlando. Noen sier de er redde for at dette kanskje har vekket en ide hos noen som er anti-gay, og at de er redde for at det vil smelle neste uke.
Det er jo noe som blir en naturlig tanke hos noen.
Jeg er alltid redd for at sånne ting skal skje her i Norge. For man kan vel aldri helt vite.

Men, skal vi la sånne som han ta oss? Gjemme oss, og ikke feire dagene mange skeive og uansett legning venter på hvert eneste år.
En fantastisk markering der hvor man kan holde sammen og ikke la sånne som han ta oss.
Jeg syns det er nå man virkelig burde stå mer knyttet sammen og faktisk vise det at vi har rett på akkurat det samme som alle andre. Vi føler, og elsker vi også.
Kan ikke jeg elske en jente på samme måte som en hetero elsker sin partner.
Kjærlighet handler vel ikke om at  bare penis og vagina hører sammen?
Kan man bare elske en person på riktig måte om partneren har det motsatte kjønn enn deg? Kjærlighet er så mye dypere enn det.



Bildet er hentet fra Google.com

Det er skremmende å se så mye hat hos mennesker. Hvor kommer det fra og hvordan i alle dager kan du finne ut av at i dag er dagen jeg skal drepe nærmere 50 mennesker.
Mennesker som ikke har gjort annet enn å hygge seg sammen med folk med samme legning som dem selv. Har de skadet noen eller noe med sin legning?
Hvor har folk dette hatet mot homofile fra, gjør de deg noe?

Er hatet rettet mot homofile så sterkt at man føler på det at man skulle ønske alle homoer var utryddet. Eller man hater så mye at man må drepe?
Blir virkelig ikke homofile sett på som mennesker? Jeg blir faktisk skikkelig sint!
Jeg blir ikke bare sint når jeg hører om sånne ting som skjedde i Orlando i går, jeg blir sint når jeg hører noe negativt om skeive.
Det er ikke alltid lett for homoer å leve i verden med alle fordommer og hatet som er rettet mot dem.
Derfor velger mange å holde seg skjult og er det riktig?!
Kan ikke alle bare våkne litt og se at man er verken syk eller skada fordi man liker det samme kjønn!

Jeg er stolt av hun jeg er sammen med og jeg er stolt av mine venner som også er skeive! (Og selvsagt de som er hetero også)
Vær deg selv, og ikke vær redd for det!



La oss heller stå sammen i all denne tragedien som skjer nå rundt i verden!
Pride 2016 blir så bra!!
La oss heller hedre de som mistet livet, møt opp på skeivedager!<3

Blogges plutselig.

Stina
 



 

Skeiv og lyst på barn!

Nå nærmer det seg skeivedager og jeg gleder meg! Gleder meg til  masse kos og hygge med venner og min kjære.
Er det flere som skal på paraden og skeivedager i år?


I går var jeg med noen venner og Paola. Vi snakket om barn og fremgangen man må gå for å få barn som skeive.
Det er jo helt klart åpenbart at dette ikke kan skje naturlig, det må faktisk planlegges og det er veldig ønsket.
Jeg syns det er så koselig når et barn virkelig er planlagt og ønsket. At det ikke bare er ett "uhell".
Det går jo ikke i den skeive verden.
Det finnes ikke noe mer koselig enn når skeive får barn. Jeg rister nesten av glede når jeg hører noen av mine skeive venner skal ha baby.

Men hvordan er det riktig å gjøre det?
Ta en sleip en, få med seg en kar hjem fra byen og lure han? Jeg vet om flere som faktisk har gjort det, og personlig syns jeg det er helt feil!
Det er vel noe alle har rett til å vite om når de venter ett barn?

Danmark, dra dit sammen for å bli befruktet, eller finne en privat her hjemme i Norge?
Man kan også nå få hjelp i Norge til å få barn som skeive.


Ultralydbildet fra jeg var gravid med min lille prinsesse

Jeg ville gått for å bære eggene til min kjæreste. Det å føle at man har noe av partneren som vokser og gror til ett nydelig, lite, perfekt menneske.
Dette er noe som ikke kan gjennomføres i Norge, og heller ikke Danmark.
Men det kan gjøres i Spania og andre land.
Spesielt, bære partnerens egg, i lille magerommet i 9 mnd.

Det finnes vel ingen fasit om hvordan man skal gjøre det, man må velge hva som passer best for dem selv.
Jeg er ingen ekspert på området, men jeg elsker å lese om det og høre hva og hvordan andre velger å gjøre det.

Jeg blir babysyk av tanken. Kjenner eggstokkene mine vibrerer og jeg blir helt mo i knærne.

Noe jeg også liker å diskutere med folk er fordommer som kommer mot skeive når de velger å få barn eller bare det å være sammen rett og slett.
Noen mener jo faktisk at man ødelegger barn ved at de vokser opp med to pappaer, eller to mammaer. Eller at det er vranglære og at det er en sykdom som kan kureres.
Dette er jo helt vanvittig sprøtt! Hvordan kan man mene og tenke slik?
Har ikke mennesker som selv ønsker barn rett til det?
Når en mann og kvinne får barn får de som regel aldri høre at de vil ødelegge barna sine. Men er det bare fordi det er det "riktige"? At der skjer det naturlig og da er det akseptert?
Alle har jo lov å utrykke seg, men jeg syns den blir for tam altså.

Er det virkelig feil og er det egoisme?
Jeg sier nei!! Ett stort NEI! Det er da på ingen måte feil, eller egoistisk å få barn med en person du elsker og få ett lite barn som dere vil elske sammen og oppdra sammen.


Bildet av meg gravid og en veldig stolt storebror. Foto- Helene Nilsen

Når dette temaet blir dratt opp i vennegjengen eller bare med folk, så blir jeg veldig ivrig og jeg har alltid 1000 spørsmål og er veldig interessert i å høre hva andre mener og tenker. Det er veldig interessant, alle har meninger og ett bildet av hvordan ting skal være. Fascinerende å høre på!

Jeg vet at noen er redd for å ikke bli knyttet til barnet på samme måte som den som føder barnet. Det er vel en tanke mange har.
Men det blir jo like mye ditt barn som mitt, selv om det ikke er den andre parten sitt eget DNA.
Mennesker som adopterer får jo morsfølelse og farsfølelse de også. Det blir vel på samme måte?
Hadde Paola født barnet vårt hadde jeg sett på det barnet som 100% mitt også.

Men det kan jo selvsagt svikte der også, akkurat som det gjør som ett "normalt" par også.
Det hender jo at far eller mor bare takker for ansvaret og stikker.
Hvordan er det mulig? Bare stikke fra barnet sitt, uten å gi det en tanke? Har jeg alltid lurt på.

Uansett hvor slitsomt, utmattende og mye ansvar det er, er det jo ikke noe man bare kan stikke ifra. Er det?
Jeg kunne aldri gjort det.

Sånn, der var dagens tanker ute. Sånne ting som det her jeg har skrevet om nå er noe jeg kunne snakket om i flere timer.
Just love it!


Nå nedtelling til paraden!!
Hva er planene deres?

Minner om spørsmålsrunde til videoen som skal spiller inn med "Lesbisk i Norge".
Vi skal svare på de kleineste spørsmålene noen gang og jeg har fått æren av å bli med i en video.
Haha, det kan bli morsomt og interessant!


Blogges snart igjen:)

Stina
 






 

Jeg slutter ikke nå!

Nå om dagen er jeg lei, sliten av all dritten som kommer rennende inn her og der. Men det er nå jeg er mer motivert enn noen gang til å fortelle mer, og jeg slutter ikke nå!


Foto- Christine BH


 

Jeg vil få ut min side om alt som har skjedd og hva som fortsatt skjer. Det er mye og det er mye dere ikke vet!
Mange tenker at det er helt tullete av meg og skrive så mye om det, det er jo fortid osv. Men for meg er det ikke bare fortiden min, det er faktisk noe som fortsatt foregår i livet mitt og kanskje nå mer enn før.
Det blir litt gjentakelser nå innimellom kun for å få en helhet i historien til slutt.


Jeg må ta hensyn til hva jeg kan fortelle og hva jeg ikke kan fortelle med hensyn til andre i min sak og andre ting som fortsatt pågår.
Hadde alt vært opp til meg hadde jeg skrevet absolutt alt her og nå. Men det kommer, må bare få klarsignal!

Jeg er lei drittslengingen og påstander om ting. Men vet dere hva?
JEG VET SANNHETEN OG DEN SKAL JEG SKRIVE NED, men jeg må vente på svar fra forskjellige folk om hvor dypt jeg kan gå i det akkurat nå.

Jeg har nok innsett at jeg alltid vil være Bolivia-Stina og det må jeg nok bare leve med. Men da kan jeg heller vise med denne bloggen at jeg har faktisk andre egenskaper også.

Det påvirker faktisk meg i en liten grad å se hvor mye dritt jeg får nå som jeg faktisk har bestemt meg for å åpne meg å dele min side av saken.
Det er ett veldig sårt tema for meg og noen rundt meg. Jeg har valgt å skrive om det sånn at man faktisk kan se selv at det er ekstremt mye mer enn hva folk tror og mener.
Husk at denne siden her bruker jeg for meg og for folk som faktisk lurer på ting rundt min sak. Her velger jeg og stå frem selv, med egen stemme og her kan jeg også få satt mine ord på hva som har skjedd og hvordan det egentlig var for meg.

Man glemmer ganske fort at livet handler om andre ting også, andre ting en tragedier og dritt.
Jeg har fått ganske mye motgang av folk etter jeg startet denne bloggen og mistet noen.
Men de fleste støtter meg faktisk og de tar jeg med meg videre!
Jeg glemmer at jeg er meg til tider, jeg glemmer at andre har ett annet navn på meg og husker meg som en annen person.
For meg er det helt fjernt. Jeg husker alt, jeg har opplevd alt, jeg kan sette de riktig ordne på hva som har skjedd, men nå etter jeg har fått meg en ny start, føles det ikke lenger som meg. Det er akkurat som om jeg har lest en bok, eller sett en film. Rart?
Med all den negative oppmerksomheten dette har ført med seg blir jeg litt satt ut. Jeg prøver ikke å få folk til å tro på meg og gi meg sympati, jeg forteller bare alt som har skjedd med mine egne ord!
Hvorfor er det så lett for folk å komme med ting uten å vite sannheten?
Hvorfor har så mange så mye dritt å komme med? Hva om du eller  noen du er glad i hadde havnet i samme situasjon, hadde du da endret oppførselen din?

Jeg har fått meldinger som er veldig groteske som
"Jeg vil oppsøke deg, knivstikke deg, dra ut innvollene dine og nyte deg dø langsomt"
"Du burde vært henrettet på stedet"
"Lesbefitte"
"narkosmugler, jævla sviker"

Ja, det er jo bare noe av det som har kommet, men folk får si hva de vil og det mener jeg.
Men det er også grunnen til at jeg ikke skal holde tilbake og holde kjeft! Det her motiverer meg bare 20x mer!!

Jeg får også veldig mye fint! Det er veldig koselig og tusen takk for det:)
Jeg får også masse spørsmål og kosthold og trening og det er noe av det bloggen kommer til å handle om etter hvert, men nå blir det litt om alt først.
Jeg venter på å få ting litt på plass, rydde opp i ting og da kommer det så mye mer.
Blir veldig glad for å få spørsmål om å hjelpe folk med ting og det gjør jeg med glede!!:)

Og dere, tusen takk for alt det fine jeg får inn!

Jeg gleder meg til å få ut alt og fortsette denne bloggen med mye rart, og ting som interesserer meg!
...Og kanskje dere?
Når hele historien har blitt skrevet ned om Bolivia, kommer jeg til å bare fokusere på trening, mat, bilder, skeive ting, familie, fritid osv.

Hva ønsker dere å lese mer om fra meg?

Blogges snart igjen:)

Stina

Blir man noen gang bra nok?

Jeg har alltid drømt om å være normalt, være slank, ikke tjukk. Føle meg fin, ikke stygg. Være snill, ikke slem.
Hvor har vi alle disse fantasiene fra og hvorfor blir man aldri fornøyd?



Foto - Christine BH


Jeg har nesten alltid vært for stor, på mitt verste var jeg virkelig tjukk. Da var jeg veldig misfornøyd med meg selv, og alt var ett stort slit.
Nå, nå har jeg kommet med ned til der jeg alltid har hatt en drøm om, noe jeg aldri kunne tro på selv, men jeg klarte det.
Målet mitt var å komme under 65 og nå har jeg klart det. Men er man fornøyd selv om?
Nei, da er det rynker, huden henger og slenger, puppene hadde sett bedre ut hvis de hadde hengt opp ned på ett klesstativ festet til kroppen, Botoxen skriker deg i øret om å få bli sprutet inn i huden din, hold-in strømpene ber deg nesten på knær om å få slippe i dag, strekkmerkene er slitne, og kroppen ser ut som en 90 år gammel dame på sitt mest elegante.
Men tross alt det der, har jeg faktisk aldri følt meg bedre med meg selv i min egen kropp akkurat nå!


Foto - Christine BH

Har verden en så stor betydning på vår egen helse og utseende? Har egentlig din vekt eller utseende noe å si for folk og hvordan de er mot deg?
Svaret er dessverre ja. Eller kanskje ikke for alle, men for de fleste.
Du blir sett på en helt annen måte og med andre øyne bare du veier litt mindre eller litt mer.

Jeg kan snakke for meg selv og hva jeg selv har opplevd rundt det. Og folk ser på meg med andre øyne.
Jeg var på trening en dag for en tid tilbake, det er det samme stedet jeg har trent de siste 4årene.
Det var en kar der, som jeg møtte på hver eneste dag og vi var bare på "hei". Aldri noe mer.
Jeg var borte fra trening en god stund etter at jeg hadde født prinsessa mi og kom tilbake på trening en dag og hadde krympet en del siden jeg hadde sagt " hei" til han duden.
Jeg løp på mølla, svetta som en idiot, ikke akkurat ett veldig fantastisk syn altså, hadde musikken på for fult i ørene og løp som en idiot. Når jeg trener liker jeg ikke å snakke med folk, jeg vil bare gjøre mitt og bli ferdig.
Jeg prøver å tenke og fokusere på at jeg er her alene og legger ikke merke til andre som er der for samme grunn.

Men, plutselig sto han "hei-duden" rett foran meg, han sto rett foran mølla mi og han ville si noe. Jeg skjønte ikke det først, så jeg løp videre, men han gikk ikke.
Ok, jeg tok av den ene proppen i øret, skrudde ned hastigheten på mølla og så spørrende på han mens jeg spurte om han sa noe.

"Hei, sa han. Er du ny her, eller? Eller har du trent her lenge?", sa han.

Jeg så litt spørrende på han og svarte litt usikkert, "hei tilbake. Nei, er ikke ny her, har trent her lenge.", sa jeg.

"Å, kult! Har ikke sett deg her før", sa han.

"Jasså", sa jeg. Nei, daså. Det er jo litt rart, tenkte jeg. Vi har jo faktisk sagt hei til hverandre i ganske lang tid, hver eneste dag.

"Men sånn helt seriøst, har du trent her lenge? Har jo aldri sett deg før. Har du planer i kveld, eller? Vil du være med ut?", sa han.

Jeg må helt ærlig si at jeg var ikke helt på topp der jeg sto, svett som fy, i løpemodus, og jævlig provosert av en overfladisk fyr som nettopp hadde forstyrra meg mens jeg var på løpetur og i min fantasi løp fra ville tigere!
Jeg trykka litt oppgitt på "STOPP" knappen, pusta ut litt dypt og svarte pent.
"Sånn helt seriøst, jeg har trent her lenge,jeg er ikke ny her. Jeg har på ingen måte planer om å møte deg ute i kveld, jeg skal faktisk ut med dama mi. Og jo, du har sett meg mange ganger her, du sier faktisk hei til meg hver eneste dag. Men jeg har vært borte en stund og nå er jeg noen kilo lettere etter jeg har født og vært på en sinnssyk diett. Jeg ser at du ikke kjenner meg igjen, men kjære du, jeg er ikke noe bedre nå selv om jeg ikke er feit lenger."

Han ble litt satt ut og han ble litt sjokkert, for nå tror jeg han husket det..
Jeg satt proppen i øret igjen, skrudde på mølla, smilte pent til han og fortsatte kampen mot ville tigere.
Jeg var overrasket selv over hva jeg hadde sagt.
Det var stort for meg, jeg hadde aldri i min villeste fantasi turt å svare noen sånn når jeg var større. Men hvorfor tenker man egentlig sånn?
Jeg har møtt på han "hei-duden" flere ganger etter det, men nå snur han og går andre veien.
Det er da jeg også skjønte at vi er faktisk veldig overfladiske. Vi bryr oss faktisk om hvordan folk ser ut. Noen liker dem store, andre ikke.

Men, mitt store spørsmål er HVORFOR er vi sånn? Betyr virkelig personer mer når de er normalvektige enn når de er litt større?
Jeg har alltid beundret folk som er litt store og bærer vekten sin med stolthet! Det er noen damer som virkelig er supersexy med litt mer kjøtt!
Det er veldig trist at det er så mye kroppsfiksering i lyset, det er noe som påvirker de fleste tror jeg. Men så lenge man er komfortabel i sin egen kropp er vel det det viktigste?
Man trenger vel ikke andre til å fortelle deg hvordan du skal se ut, eller hvordan du skal være? De fleste har vel et speil hjemme, og er klar over hvordan se ser ut.
Så lenge du trives selv, er det det viktigste!
Det tror jeg.

Jeg valgte selv å gå ned i vekt og gjøre noe med min helse. Det har ingenting med andre rundt meg å gjøre, det ha rett og slett med å gjøre at jeg var ukomfortabel i min egen kropp og valgte derfor å gjøre noe med det.
Men er man like bra selv om man er stor eller for tynn? Jeg vil si JA! Skulle ønske alle bare kunne akseptere hverandre uansett.
Hadde ikke det vært bedre?

Blir man påvirket av samfunnet og mediene rundt oss?
Ja, det tror jeg så absolutt. Hvorfor lar vi det gå så hardt inn på oss. Det er skjelldent man ser en litt stor mann eller dame i reklamer for undertøy for eksempel.
Er det der kroppshysteriet starter. Er det sånne forbilder alle har.

Uansett hvordan du ser ut, så tror jeg man alltid vil finne noe uansett.
Jeg lurer på om de tenkte sånn før i gamledager..

Det er mange som ikke har forståelse for ting og ofte kommer med råd som "det er bare å gjøre sånn, eller sånn, eller ditt og datt", "spis litt mer og tren så går du opp i vekt", eller "spis litt mindre og tren så går du ned". Det er ikke alltid bare så lett å gjøre det. Det er nok mer bak "bare det", enn det man tror.
Enten du skal opp i vekt, eller ned, det er aldri lett og det ligger som regel alltid noe mer bak det enn øyet ser.

Ingen er perfekte, men fornøyd kan man bli selv om!

Dagens tanker.

Stina

 

Photoshoot med KAMILLE!

I dag har jeg vært på en photoshoot med bladet KAMILLE, og det var kjempe gøy!
Litt strekk i lysken, men overlever.
Jeg ble sminket og ordnet til bildene og det er så kleint! Men det ble veldig fint og håper det blir bra.
KAMILLE skal lage ett portrettintervju av meg og det kommer på trykk i løpet av sommeren. 


Det var veldig spennende og veldig avslappende. Jeg hadde jo selvsagt med meg en støttespiller, naboen min!
Hun er fantastisk altså!


Jeg løp, og spratt rundt, danset og tulla. Litt akrobatikk som jeg mest sannsynlig kommer til å merke i en ukes tid nå fremover, men det går fint.
Veldig koselige damer og veldig hyggelig ble det.




Gleder meg til å se resultatet:) Jeg oppdaterer dere når det kommer på trykk senere!
Blogges snart igjen.

Stina



 

Kausjonen ble betalt og jeg skulle ut fra fengselet.

Det var 30 juli, 2011. Jeg ordnet meg til høringen jeg skulle ha den dagen. Dagen som forandret alt!
Jeg visste vel egentlig at i dag var dagen jeg skulle slippe ut, men trodde ikke på det før jeg hørte det fra dommeren selv.


Jeg ble ropt opp, og jeg gikk sakte ned trappen og ut i salen der hvor politiet var.
Jeg ble lenket i håndjern av politiet, ført ut i en taxi og kjørt til høringen. Advokaten min, mamma, og noen andre møtte meg der og høringen startet.
Dommerne, advokaten min og jeg var der inne. Men statsadvokatene var ikke der. Fader, nå blir det utsatt, tenkte jeg. Men dommeren hørte på hva min advokat sa, og høringen fortsatte som normalt, med grunnlag for at alle papirer som man måtte ha var innvilget og advokaten min kunne legge frem hva han ville så kunne dommeren avgjøre om han synes det var ok
.
Advokaten min snakket og la frem dokumenter og alt som måtte til for at jeg kunne få komme ut på kausjon.
Etter litt snakk ble jeg bedt om å reise meg opp og høre nøye etter på hva dommeren fortalte meg.
Det eneste jeg husker han sa var at jeg fikk komme ut på kausjon, mot at jeg hadde meldeplikt hver mandag og at jeg ikke kunne dra ut av landet.
Jeg jublet inni meg, nå er jeg fri!! Endelig!!

Da vi var tilbake i taxien på vei tilbake i fengselet, skjønte jeg egentlig ikke hva som var på vei til å skje..
Jeg er "fri", jeg visste jeg skulle rømme, men ingenting var virkelig.
Jeg begynte å grue meg på vei tilbake til fengselet, jeg skulle ut i frihet alene og mamma skulle dra hjem igjen til Norge samme kvelden.
Jeg skulle være alene, alene med sønnen min.



Da vi var tilbake, gikk jeg rett opp på rommet for å pakke. Det er noe man pleier å gjøre litt smått før man har høring, men jeg turte ikke siden jeg ikke var helt sikker.
Jeg fikk noen til å dra for å kjøpe sekker til meg, og når jeg fikk dem kastet jeg alle tingene mine oppi dem.
Nesten alle i fengslet hadde nå fått med seg at jeg skulle ut den dagen og alle kom opp til rommet mitt for å snakke litt og be om å få ting før jeg dro.

Jeg var stressa og veldig redd. Jeg hadde dårlig samvittighet for å dra fra alle der inne som jeg hadde blitt glad i.
Men ut skulle jeg. Timen kom, og jeg tok ut alle tingene mine. (Det er noen ting her jeg ikke nevner som skjedde, men det er det en grunn til og den er: jeg ønsker ikke nevne andre her som ikke kan snakke for seg på min blogg)
Når jeg kom ut døren, sto advokaten min, mamma og noen andre utenfor.
Jeg gråt og skjønte egentlig ikke hva som skjedde.
Vi satt oss i bilen til advokaten min og han kjørte oss i en leilighet. Leiligheten jeg bodde før jeg dro fra Bolivia.
Alt skjedde så fort, og jeg rakk ikke tenke eller reagere.

Mamma skulle hjem samme kveld og advokaten min ville gjerne vi skulle spise sammen før hun dro.
Vi dro for å spise litt sammen, og jeg skjønte virkelig ikke at jeg hadde sluppet ut fra fengselet.
Jeg var pakket inn i bobla mi.

Mamma skulle hjem og jeg ble med på flyplassen for å levere henne. Jeg var drit nervøs og var redd for at noen skulle se meg.
Jeg slapp ut for noen timer siden og nå er jeg på flyplassen. Jeg valgte derfor å bare si hade i bilen og ta taxien videre hjem i leiligheten jeg bodde i.
Dagene gikk og alt var ett stort kaos i hodet mitt.
Ingenting var rolig og det skjedde 1000 ting på en gang og jeg fikk ikke muligheten til å sette meg ned for å tenke over hva som hadde skjedd. Alle skulle ha meg med på alt og det var noe hele tiden.

Mandagen kom og jeg skulle signere for første gang siden jeg slapp ut.
Jeg var veldig nervøs, og tenkte at nå må jeg inn igjen og at alt bare var tull. Det skjedde ikke. Jeg signerte og ut igjen.
Jeg visste at dette var første og siste gang mest sannsynlig.


Jeg fikk oppleve mye på den korte tiden jeg var ute på kausjon i Bolivia. Advokaten min viste meg rundt og vi gjorde mye sammen. Jeg hadde noen venner der jeg var med hele tiden også og de norske misjonærene tok meg imot.

Det var en av de 5 dagene jeg var ute før jeg rømte jeg var i en park med sønnen min. Vi lekte og kosa oss. Tankene mine kom og jeg visste ikke om jeg var klar for å rømme. Eller, altså, man er vel aldri klar for noe sånt, men jeg visste ikke om jeg klarte å gjennomføre det akkurat nå.
Jeg visste at dagen skulle komme ganske snart, men jeg visste ikke når.
Jeg liker egentlig Bolivia, ikke fengselet, men folkene. Menneskene og hvordan kulturen er. De er så avslappet og tar livet med ro.
Alle hilser på alle og alle snakker til folk med respekt og godhet.

Jeg ville hjem, men jeg ville jo også oppleve mer der ute i frihet. Men jeg var nok bare redd for å dra fra et sted som hadde blitt mitt trygge sted.

Telefonen kom, og jeg fikk beskjed om å pakke tingen mine.
Jeg skulle ut den døren i morgen tidlig som en annen person enn meg, Stina.

Jeg skulle ikke være noen, jeg skulle ikke være synlig eller bli lagt spesielt godt merke til..
Jeg dro på butikken for å kjøpe hårfarge, og forskjellige ting jeg trengte til flukten.
Jeg var blond og kjøpte derfor mørkebrun farge. Dro hjem for å farge håret, men det må ha skjedd en liten feil, for håret ble rødt!
Dro derfor ut igjen for å kjøpe svart! Håret ble svart og håret ble klipt av.
Sånn, nå var jeg en annen og jeg gikk inn i rollen.

Sekken ble pakket, mobilen knust. Alle spor borte og jeg var på vei ut døra med sønnen min..
Der startet begynnelsen på mitt nye liv..


Kommer med mer senere..

God kveld!
Stina

Min opplevelse med God sommer Norge i går.

For en fantastisk bra opplevelse. En kjempe fin gjeng! Vi ble tatt imot på en så god måte og jeg følte meg virkelig tatt vare på.
Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ble med:) Med "vi" mener jeg meg og Paola. Hun var med meg for støtte:)
Det var litt skummelt å møte så mange kjente fjes, men de er jo bare helt vanlige mennesker de også. Likte dem alle godt!




Da jeg kom inn i TV 2 bygget ble vi tatt i mot og alle hilste pent og fortalte hvem de var. De merket også ganske bra at jeg var veldig nervøs og alle prøvde å roe meg ned og sa at det her skulle gå helt fint og at jeg bare kunne puste rolig.
Det er lenge siden jeg har møtt så mange fine mennesker samlet på ett sted samtidig altså.
Vi ble tatt med inn på ett rom, der måtte vi vente litt. Jeg ble hentet til å komme inn til sminke og hår. Hun sminkedama var kjempe flink og man kunne se at hun hadde gjort dette før.
I det jeg gikk inn på sminkerommet var Prinsesse Martha Louise der. Å herre min hatt, jeg døde nesten litt! Jeg stivna litt og ble litt starstruck altså. Haha.



Etter sminke måtte vi vente litt til.. Da var det min tur.. Herregud, jeg hadde lyst til å løpe.
Jeg ble satt i sofaen og var veldig spent på hvordan programlederne skulle ta meg imot.
Det var litt over 3 minutter igjen av pausen og de 3 minuttene kunne ha vært kleine hvis stemningen var dårlig, men for noen herlige mennesker altså!
Jeg ble litt distrahert av Katarina, hun er kjempe pen og helt sinnssykt hvite tenner!
Når de stilte meg spørsmål så glemte jeg ofte hva jeg svarte på, jeg datt ut på nesten hvert eneste spørsmål, og jeg fikk litt panikk innvendig.
Det var jo helt direkte!
Men det gikk bra, de hjalp meg liksom litt på veien. Har sett på opptaket etter det var ferdig og det var skikkelig kleint å se seg selv på direkten!
Jeg har vært med på innspillinger før, der hvor man kan ta ting om igjen, men her var det null tid for å feile.

Her skulle jeg bare trekke pusten før jeg gikk ut..

Ved å trykke på linken under kan du se hele intervjuet.

http://www.tv2.no/underholdning/8364895/

Jeg angrer ikke på at jeg var med, jeg er heller glad for at jeg ble med!
Tv2 gjengen fortjener faktisk en klapp på skulderen for at de ser på mennesker som mennesker og ikke bare historien bak dem.

Dere vil se mer til meg i flere videoer fremover. Jeg skal spille inn en video med ei venninne av meg om skeive spørsmål, så hvis dere vil at vi skal svare dere på noe, så sleng ut hva dere vil vi skal svare på. Når spørsmålene er inne, spiller vi inn videoen hvor vi svarer.



Blogges snart igjen!
Stina

I kveld skal jeg på God sommer Norge!

I kveld skjer det, og nervene er på topp. Trodde virkelig ikke jeg skulle kjenne det så på kroppen. Jeg skjelver ikke, jeg vinker. Haha.
I dag skal jeg på God sommer Norge, på Tv 2 taket for å snakke litt om tiden fra Bolivia og litt fra tiden nå. Det blir spennende, men skummelt. Det er jo helt klin direkte! Ingen tid til å si ting om igjen, og heller ingen tid til å tabbe seg ut. Så, dette skal bli rart..
Kommer ting naturlig, eller vil jeg snuble? Det kan bli interessant å se.


Bilde over er tatt fra tv2.no

Jeg gleder meg, men gruer meg. Blir jeg grilla, eller blir jeg ikke?
Det blir spennende å se hvordan de er å snakke med. Man får liksom ett inntrykk når man ser de på tv, men hvordan er de å snakke med når du sitte der selv. Håper vi snakker lett sammen og at det ikke blir kleint. De er jo kjente personer, så jeg blir nok litt sånn starstruck på de.
Jeg pleier å bryte ut i en nervøs latter og jeg klarer ikke stoppe hvis jeg blir skikkelig nervøs. Håper virkelig ikke det skjer, for da kan dette bli en smule interessant. Jaja, får håpe det går greit og at det blir som planlagt.



Jeg skal legge ut bilder etter jeg har vært der senere i dag, og skrive om hvordan det var å være der.
Ha en fortsatt fin dag:)

Blogges senere.
Stina

 

Min frisone, den gjør meg godt!

En deiligere og mer avslappende følelse kan man ikke finne noe annet sted. Det er jeg nesten helt sikker på!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få meg en campingplass, eller i hvertfall ikke en campingvogn! Men det har jeg og det er helt fantastisk!
Det gir virkelig kroppen en helt rolig og avslappende følelse. Der slipper man all stress og alt annet mas og problemer som vi har hjemme.
Menneskene der er supre, de er inkluderende og stiller alltid opp. Alle smiler og alle snakker sammen. Alle koser seg!




Vi var på campingen en liten tur fra fredag til lørdag, egentlig bare for å ordne med noe, men det var utrolig deilig! Det var så stille og så avslappende.
Barn leker og er så blide. Voksne mennesker koser seg og tusler rundt. Alle har det hyggelig.

Det er virkelig et paradis! Jeg elsker campingen vår. Jeg er virkelig helt forelsket i stedet og jeg håper vi blir der lenge. Skape minner med barna, minner med venner og familie. Og ikke minst det å skape minner med nye mennesker og kanskje noen blir en del av livets lange reise?

Jeg tror det blir et sted jeg kommer til å flykte til ganske ofte. Vekk fra alt og bare senke skuldrene helt.
Det blir bra når vi kommer ordentlig i gang der og alt er på plass. Og heldigvis har vi naboer der som kan hjelpe til når det er noe vi ikke har peiling på. For jeg har null peiling på camping og heller ikke peiling på hvordan ting skal fikses hvis noe ikke virker. Men det er sånn man lærer, håper jeg.
Nå er ferien planlagt og campingen skal nytes:)

Gleder meg stort til å pakke klær, ting og unger inn i bilen og bare dra dit. Bade masse, kose oss og slappe av.


GOD SOMMER!:)

Camping-Stina
 

Det ble klipt!

Du vet når et lite barn har funnet frem saksen selv, og begynt kunstverket på eget hår, og du ser resultatet av det. Fint?
Nei, skamklipt!
Akkurat sånn føltes det i går, men det var ikke barna eller jeg som hadde klipt håret. Men jeg skulle klippe gresset og det minte om ett lite barn som hadde skamklipt seg selv, rett og slett. Sånn så det virkelig ut.


Jeg trodde det skulle være kjempe lett og at det skulle gå på 1, 2, 3.. men nei. Det tok tid og det tok en liten stund før jeg fant det riktige mønsteret.
Men jeg tror det ble helt OK til slutt! Det ble faktisk litt gøy.


 

Jeg var livredd for at maskinen skulle spise føttene mine, og når jeg tenker på det nå, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg gikk jo bak den!
Herregud! Men jeg hadde sikkert klart det om jeg ikke hadde vært bevisst på det. *Haha, må le litt*

Jeg sa i går til Paola, at hvis du har lyst på hage igjen og gresset må klippes, er det din jobb! Jeg tar meg av blomster og alt annet, men gressplenen er din!
Jeg kan godt stå med stussen i været, late som om jeg er en skikkelig husmor og skal gjøre hagen flott og fargerik. Men plenen, den er din!

Når jeg tok den fordømte gressklipperen over plenen der hvor gresset var litt langt, var jeg skikkelig redd for at det kanskje skulle komme en skummel, skrikende lyd fra en katt eller no. Tenk om det hadde gjemt seg en katt i gresset, og den hadde satt seg fast i gressklipperen!
Der har vi meg da, det tenker jeg.
Men ingen katt i gresset og alt gikk helt fint.



Nå over til noe annet. I dag skal jeg lage nye oppskrifter til dietten min og virkelig sette meg ned for å lage en oversikt over hva som skal kjøpes inn til maten.
Og ikke minst, treningen!

Ha en fin dag!

Stina

 

Svar på spørsmål fra dere.

 





Kan du skrive litt om hvordan du rømte fra Bolivia. Du var innom både Chile Og Paris, det må ha vært sinnssykt skummelt?
Jeg vet ikke helt hvor du har den informasjonen fra, men jeg var ikke innom Chile eller Paris på turen hjemover. Men ja, det var skummelt og det var alltid i tankene at det ikke skulle gå. Jeg kommer tilbake til flukten litt senere, i ett nyt innlegg:) Følg med!

Fikk du god oppfølging da du var gravid i fengselet?
Det er ikke som i Norge. Men man må sørge for å søke til dommer om å få lov til å dra på sykehuset for kontroll selv. Eller altså, med advokaten sin.

Vil gjerne se mer av dietten og treningsplanen fremover mot august!

Det skal du få! Holder på med det nå:)

Tygde du cocablader der også?

Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg syns det ser ekkelt ut og faller meg på ingen måte naturlig å fylle hele munnen med blader.

Kjente kjæresten din til historien fra før av?

Ja, hun hadde lest om den, men hun koblet ikke at det var meg før jeg fortalte at det var meg.
Hun valgte å bli kjent med meg, og ikke den det har blitt skrevet om i media.

Bildet under er fra ett bryllup vi var sammen i sommeren 2015.




Lærte du deg spansk mens du var i fengselet? 

Ja, det gjorde jeg. Det var veldig frustrerende og vanskelig det første året. De snakker ikke engelsk, så det ble mye kroppsspråk det første året.
Men det tok ett helt år før jeg turte å snakke ordentlig.

Hvordan møttes du og din kjære?

Det kommer det mer om i ett innlegg veldig snart. Men vi møttes gjennom ett nettsted:)
 

Bildet under er faktisk fra den første dagen Paola og jeg møttes for første gang!





Hvor mange av vennene dine hadde du igjen da du kom tilbake til Norge?

Faktisk veldig mange. Noe jeg ikke hadde trodd. Når man sitter der nede tror man og føler man at man har mistet alt og alle. Men noen er nye, mange er gamle og noen er borte. Noen har jeg valgt å bli kvitt selv, og andre har bare blitt unaturlig å være rundt. Ikke bare pga Bolivia, men av andre grunner også.

Hadde du begge barna dine i fengselet og hadde du en kjæreste der, eller en av vaktene?

Nei, jeg fikk ett barn i Bolivia og ett i Norge. Men ja, sønnen min var der med meg helt til jeg rømte. Hadde en "kjæreste" der, men det tok fort slutt.
Det var ikke en vakt. Er bare kvinnelige politi der.

Kan du fortelle mer om vektnedgangen din og legge ut flere bilder?

Ja, det kan jeg! Det er noe som kommer etter hvert når jeg får litt oversikt over bloggen her. Har vært litt hektisk her de siste dagene, men det kommer.
Noe spesielt du vil ha?

Hvordan var det å ha ett kjent ansikt i Norge når du kom hjem?

Det var rart! Høre folk som snakket til meg som om de kjente meg, folk som kom løpende mot meg på gata og kastet seg rundt halsen min med tårer i øynene. Det var veldig rart og skummelt. Og folk som snikfotograferte! Jeg hatet det! Men er heldigvis ikke mye av det nå. Det kan skje, men ikke så ofte lenger.
---------------------------------------
Sånn, det var noen av spørsmålene. Jeg har sett og lest igjennom alle tilbakemeldinger og spørsmål, og mange av de spørsmålene er de samme.
Veldig mange lurer på hvor, hva, hvordan og hvorfor. Og det skjønner jeg. Jeg skal svare på ALLE spørsmålene og jeg unngår ikke å svare fordi det er ubehagelig.
Men alle de innleggene blir i ett og samme innlegg med mer enn bare ett svar. Da kommer hele historien!






Nå, etter en laaang dag (Med masse interessante ting som snart kommer på bloggen) skal jeg tulle meg inn i one piecen min og skru på tv!
God kveld!

Stina

 





 

 

En skikkelig drittdag!

Som sugd inn og tilbake til der hvor marerittet begynte. Tar det slutt? Hvor skal jeg med det? Oppmerksomhet? Nei! Sympati? Nei! Jeg vil fremover og ferdig med det!

Dette er min dagbok og den skal brukes godt!

Mai måneden er vanskelig, skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og vært 13 år igjen. 13 år og uvitende over hva livet skulle bringe.

Tilbake til da jeg var en skikkelig fjortisberte og trodde jeg var skikkelig voksen.

Men hvor hadde jeg vært den dag i dag og alt dette ikke hadde skjedd. Jeg vet ikke. Men kunne alt vært bedre? Hadde jeg vært ett bedre sted? I have no idea!

Hvor startet egentlig alt.. Jeg husker ikke.

Ting i dag er fortsatt vanskelig, jeg prøver å finne ord, men alt blir feil! Jeg er sliten, og lei. Orker ikke høre folk snakke, orker ikke høre folk le. Jeg vil vekk, vekk fra alt!

Egentlig har jeg det veldig bra om dagen, og livet har blitt helt OK, men det er dager hvor jeg bare vil grave meg ned og bli borte. I dag er den dagen! Jeg har reist meg, men jeg har også fortsatt mye å fikse. Som alle har, sant? Er vel ikke alle som takler livet som en lek.

Når man mister noe som betyr mer enn alt annet i verden for deg, hva står du da igjen med? Ett tomt hjerte, og ingen sjel. Der er jeg i dag. Men det er bedre i morgen og det holder meg oppe:)

Jeg skulle ønske jeg kunne skru av alt, bare slå av meg selv og restarte på nytt!

Men jeg vet en ting og det er at jeg kan komme meg opp og så mye lenger. Dit skal jeg! Men hvordan? Og hva skal jeg gjøre for å komme dit.

Har du noengang kjent på den følelsen? Hva gjorde du for å komme deg frem?

Man er redd, sint, såret og kanskje litt tom. Nå kan man se meg, og se rett igjennom meg. Jeg føler jeg har mista meg selv. Alt er bare et stort rot i dag. Ingen sammenheng lenger..

Kanskje det er været som gjør stemningen verre? Dagens depressive skriving! Positivitet next!

Blogges snart igjen:)

Stina

Må jeg holde tilbake for å skåne andre?

Må jeg holde kjeft og stoppe å skrive? Slutte å dele mine tanker, opplevelser og virkelighet?

Må jeg ikke fortelle og dele for å skåne andre.

Det er noen av tankene jeg har hatt siden jeg starta bloggen, noen av tankene jeg fortsatt sitter med. Men jeg tror jeg har kommet frem til at bloggen min skal ikke bare handle om Bolivia, den skal være om livet mitt på godt og vondt. Jeg vil ha med min forandring de siste årene, gleder, sorger, sinne og hvor mye jeg har vokst siden da og hvem jeg er i dag.

Bloggen har fått meg til å tenke litt, tenke på om dette egentlig er bra for meg. Takler jeg all negativ oppmerksomhet og takler jeg alt det bra som kommer inn? Vil jeg synke inn i hullet jeg var for en liten stund siden, eller vil jeg få det bedre.

Det å dra tilbake i fortiden, vonde minner og gleder, gjør det vondt verre? Det er jo ingen hemmelighet at dette er noe jeg har slitt med og fortsatt til tider sliter med, men nå kan jeg kanskje gå videre fra det.

Jeg vil alltid være hun jenta som var i Bolivia, for det er jo sant. Men jeg vil også faktisk få frem at jeg er mer enn bare hun jenta som har blitt skrevet om.

Når jeg har blitt kjent med nye mennesker, sier de ofte litt forsiktig til meg "jeg trodde ikke du var sånn her jeg, jeg trodde du var en slem person", sånn som det står mye av på nettet". Jeg ler egentlig av det, men tenker også at det er kjipt at folk tenker sånn.

Det å møte nye mennesker kan være skummelt, og jeg tenker hele tiden at jeg håper de ikke kjenner meg igjen eller at de nevner noe om det. Det å gå forbi folk som står i mengder er alltid skummelt og da går tankene på høyt gir. "Ikke si noe, ikke se at det er meg" og det går som regel greit, og kan puste normalt igjen.

Folk vil alltid ha noe å si, jeg er jo sånn selv. Det er menneskelig! Men det er alltid kjipt når det er en selv.

Bloggen er noe jeg kommer til å fortsette med og jeg gjør det ikke for å dra andre ned eller henge ut noen. Jeg skal ikke snakke fra andre sin side, for det kan ikke jeg. Det er ikke min sak og ikke mine ord.

Jeg vil være fri til å kunne snakke om det jeg vil her og det skal jeg!

Over og ut! Nå over til pakking og flytting igjen!

Ha en super lørdagskveld, nyt været!:)

Stina.

Nye og mye gleder i siktet!

Nytt kapittel og nye muligheter.

Jeg er på flyttefot nå og derfor går det litt tregt med bloggen nå, nettet mitt klikker litt.

Jeg kan fortelle dere at jeg tror det blir mye spennende fremover her på bloggen. Jeg gleder meg stort til å fortelle dere mer om det senere:)

Jeg har fått en helt haug med meldinger og spørsmål fra dere og jeg har sagt det tidligere, men jeg skal legge ut ett innlegg nå veldig snart om det. Jeg forstår det er mange spørsmål som vil ha svar og det skal jeg gi så fort jeg kan.

Det er veldig mange som vil høre mer om Bolivia og trening og det lover jeg at jeg skal skrive mer om veldig snart.

Har dere vært i jungelen? Det har jeg! Det kommer det mere om..

Blogges snart og veldig mye oftere nå etter helgen!:)

Stina

Det er nesten som å være i bakvendtland.

Jeg har hatt problemer med nettet mitt i dag og har derfor ikke fått skrevet noe før.

Har fått masse meldinger om hvorfor jeg ikke har skrevet noe, men nå kommer det en liten ting.

Har skrevet med mobilen nå, så blir ikke så bra.

Det var ikke bare negativt, det var en god blanding av alt.

Nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt av alt som skjedde i San Sebastian mens jeg var der og litt fakta om fengselet.

Veldig mange tror at det er celler med gitter og at man blir mishandlet av vaktene.

Det stemmer ikke!

Det er gitter foran vinduene, men det er strengt forbudt å se ut av vinduene. Vaktene slår eller mishandlet oss ikke.

Noen er skikkelig jævlige og litt slemme. Men de bruker ikke vold. Det er bare kvinnelige politivakter, men én mann inne ved der man tar imot besøk for å kroppsvisitere mannlig besøkende.

Nesten alle av vaktene er ekstremt korrupte og du kan spørre om de kan smugle ting inn til deg mot litt penger og de gjør gjerne det uten problemer.

Det var faktisk en gang det banket på døren min inn til min celle og det var en av vaktene som spurte om jeg ville kjøpe kokain av hun for 150 bolivianos.

Jeg takket pent nei! Rart hvordan politiet kan spørre om sånn?

Det som kan være litt farlig er at hvis du ikke kommer overens med en av vaktene eller en innsatt kan de faktisk "plante" ulovlige ting på rommet ditt for å så gi deg skylden for det senere.

Det har skjedd, men det skjedde ikke ofte. Og man kan som regel betale seg ut av det også.

Det som er rart med folkene i Bolivia er at de er veldig vitende om enkelte ting og helt uvitende om andre ting.

Kjerringråd og gammel overtro er de helt supre på!

De trikser og mikser med blader, urter, te osv for å lege sår eller infeksjoner. Og det fungerer faktisk!

Mens de tror man ikke kan gå i olabukser mens man er gravid, for da tror de at babyen blir født med halvt ansikt og at nesa kan forsvinne.

En gravid kvinne kan ikke se eller ha kontakt med ett nyfødt barn, for da tror de at barnet i magen dør.

Du kan ikke holde eller ha noe som helst kontakt med en baby hvis du har mensen. De tror det gjør skade på barnet og at det kan skjer noe med barnet.

Etter at du har født barn i Bolivia så tror de fleste at man ikke kan dusje etter fødsel. De skal ikke ha kontakt med vann før det er gått 1 mnd etter barnet er født.

De tror heller ikke man kan dusje mens man har mensen, for da kan man bli syk og man blør mer mener de.

Det var en dame i fengsel som var fra Spania, hun fortalte om en gang de hadde sett på en film på TV. En film som Leonardo Dicaprio spilte i og plutselig kom det fra hun ene innsatte "er det Leonardo?" Sa hun sjokkert. "Ja" svarte hun fra Spania.

"Men hvordan er det mulig? Jeg så jo med mine egne øyne at han faktisk døde i Titanic!"

Spanjolen trodde jo hun tulla og bare lo det vekk.. Men så satte hun andre igjen og ble veldig tankefull og da skjønte spanjolen ganske fort at hun var seriøs og måtte forklare at når man spiller i en film, så er man skuespiller og man dør ikke på ordentlig.

I fengselet slakter de høner ved å kappe av de hodet eller snurre hodet rund og rund til det blir revet av. Det gjør de faktisk mens det er besøk der og det er like vanlig som om vi henter smør i kjøleskapet.

Mange bruker ikke dopapir der, noen tørker seg med hendene og det er ganske så ekkelt.

Det var en gang en dame som prøvde å forklare meg hva en hund var. Hun trodde ikke jeg visste hva det var. Og når jeg fortalte henne at jeg skjønte hva hun mente og at jeg vet hva en hund er, spurte hun litt overrasket om vi hadde det i Norge. "Men har ikke dere bare isbjørner og pingviner?"

Det er mye rart de tror på som for oss høres helt merkelig ut, og noe som vi nordmenn tar som en selvfølge som er helt utenkelig for dem.

Litt bakvendt land..

Det var fester i fengselet av og til og de tar det til nye høyder. Vi får aldri servert alkohol, men en ekte bolivianer trenger ikke alkohol for å danse litt. Musikken spilles på høyt nivå og det dundrer i murene. Det var ofte gøy, men blir litt mye av og til!

Det kom inn en skummel og litt gal dame en gang. Hun prøve å rømme gang på gang, men hun klarte det aldri. Hun kom seg på taket, men ble fort hentet ned igjen. Hun gikk rundt og skreik hele natta og hele dagen. Stjal maten til innsatte og besøk mens de spiste. Spyttet og slang dritt hele tiden.

Hun var rett og slett feilmedisinert.

I begynnelsen var det litt underholdning, men det ble veldig mye etter en stund. En natt prøvde hun faktisk å tenne på seg selv med olje og fyrstikker. De brennende klærne ble fort slukket og hun var like frisk og fin igjen litt etterpå.

Det var en dame der inne som var veldig kjent, kjent for å smugle og selge. Hun hadde vært der inne i mange år gang på gang og hun har mange historier hun kan fortelle..

Det er noe som heter cholita i Bolivia, det er det samme som at vi har samer her i Norge.

De går i skjørt og lange fletter hver eneste dag. De har også kjeften full av gull. Hun dama her var cholita.

Én dag for mange år siden fant hun ut at hun skulle prøve å rømme. Hun tok på seg vanlige klær og slo løs håret og hun kom seg faktisk rett igjennom og ut. Ingen kjente henne igjen med vanlige klær. Det ble oppdaget ganske fort og hun ble hentet inn igjen etter en stund.

Hva man ikke gjør for litt spenning liksom. For hun gjorde det faktisk bare for litt spenning sa hun.

Jeg lo masse og har noen gode minner fra fengselet også. Det er mye som var veldig interessant å høre på og alle var åpne om hva de var der for.

Noen var inne for helt sinnsyke ting og andre for små bagateller.

Det var en mor og en datter som satt inne i 11mnd for å stjele 4 epler og de ga eplene tilbake før de ble tatt. Men ingen nåde!

Andre hadde drept barna sine eller spist mannen sin.

Litt til om Bolivia.

Imorgen blir det mulig en video:)

God kveld!

Stina

Politiet lenket meg fast til sengen.

 

I går når alt hadde roet deg for kvelden og jeg satt meg ned for å slappe av kom tårene.. Tårene som ikke var forventet og følelsene tok overhånd.

Jeg var tilbake i Bolivia. Jeg kunne lukte det, se det, føle det og nesten ta på det.
Jeg husket alt igjen og følelsen kvalte meg nesten.

Det begynte med at jeg og Paola snakket litt, jeg fortalte noen morsomme og hysteriske historier fra Bolivia.
Jeg fortalte også om en dame som var kjempe skummel. Når jeg da begynte å tenke, skjedde det noe. Alt kom opp av følelser og jeg klarte ikke ta meg sammen.

Nå etter så mange år har jeg begynt å nesten fortrenge, fortrenge den følelsen jeg hadde og alle tankene. Og nå kommer de sakte men sikkert tilbake.
Noe som kan skje innimellom, men nå er det annerledes.

Nå når jeg virkelig setter meg ned for å skrive for å fortelle dere litt, kommer det mange minner og følelser tilbake. Og det som skjer nå, er bra!
Jeg har en reaksjon og det er på tide.



 

Jeg har perioder jeg virkelig sliter med det og føler ned nedsatt og sliten. Jeg drømmer om det, husker ting som har skjedd, og føler meg nesten litt fanget.
Jeg har lyst til å "rive meg ut av min egen kropp" og jeg kaller den bare "Bolivia-følelsen".
Den følelsen hater jeg og jeg vet aldri hvorfor den kommer!

Men nå, nå føles det annerledes, jeg føler meg nesten litt fri. Jeg har aldri snakket ordentlig ut om det, og det skal jeg nå!
Ja, det er tungt, men dette er min side og mine ord. Endelig kan jeg bruke min stemme og kanskje det vil hjelpe meg!



Jeg skal ærlig innrømme at det er tider jeg savner Bolivia, tider alt er tungt og jeg tenker at jeg vil tilbake til det "trygge" stedet. Ikke det at jeg virkelig vil tilbake og ikke etter pris på at jeg er hjemme! Men det ble liksom min trygge plass, min lille boble.
Selv om den lille bobla var som et mareritt på jord, var det fortsatt der jeg måtte være og der jeg nesten følte meg hjemme tilslutt..

Verden ble ett stort sted og jeg var fanget på ett lite rom. Rommet som ble min lille verden. Alt utenfor ble skummelt og nesten ukjent.

Jeg husker en av de gangene jeg var lagt inn på sykehuset med infeksjoner i hele kroppen og jeg var dehydrert.
Jeg fikk ett rom og ble lagt i en seng med masse forskjellig dritt koblet til kroppen og masse prøver ble tatt.
Politiet lenket meg fast til sengen både på armer og ben for at jeg ikke skulle komme meg noen steder.
Jeg følte meg så liten, og jeg var helt alene. Jeg var livredd for å være der, alt var så stort og skummelt. Jeg ville tilbake i fengselet og inn på rommet mitt.
Jeg trodde kanskje det skulle nesten bli "deilig" å være på sykehuset, og føle en liten pause fra fengselet, men det ble stikk motsatt. Jeg var redd!

Fengselet ble på mange måter min trygghet og nå husker jeg faktisk svært lite fra tiden før Bolivia. Alt ble liksom satt fokus på der og jeg mistet meg selv og følte jeg mistet alt annet. Noe jeg ikke gjorde, men det var sånn det føltes som. Nå kommer det litt tilbake og det er på en måte litt deilig. Det å kjenne at jeg kanskje kan bli ferdig med det og jeg kan dele det.

Det er vanskelig å holde tårer tilbake nå når jeg sitter å skriver dette, men jeg skal få ut min side her. "Stina er sånn og Stina er datt" jeg er så lei av å høre det og jeg er så lei av folk som "tror de vet" og folk som dømmer uten å egentlig vite alt. For dere vet ikke alt, dere vet om historien, men ikke om alt som skjedde meg personlig 24/7 i alle disse årene. Mange har vært i fengsel og alle opplever det forskjellig. For meg var det traumatisk og det er nok noe jeg må jobbe mye med og noe som har formet meg fra jeg var 17 år!

Jeg har valgt å blogge og skrive om alt som har skjedd og alt i livet mitt. Det er mye bra i livet mitt også altså og det er ikke bare Bolivia. Men det er mye som henger igjen og mye jeg ikke kan sette fingeren på.

Stina

Spørsmål blir besvart!


Nå har jeg fått en hel haug med spørsmål fra dere her på bloggen, og privat. Jeg skal svare på spørsmål en gang i løpet av denne uken i ett eget innlegg.
Skrik ut (eller skriv) hva dere vil jeg skal svare på til det innlegget kommer.

Jeg har ganske mye på hjertet om dagen og det skal skrives ned/om på høyt nivå her.
Håper dere følger med og om det er noe så spør gjerne. Jeg kommer også til å svare på da om det er noe jeg ikke kommer til og nevne og hva jeg vil nevne.

Alle spørsmål har jo som regel svar:)



Bli med på min reise og kanskje vi kan få det gøy?
Bloggen min blir veldig snart oppdatert og bedre. Det kommer også noen videoer veldig snart.
Håper vi skrives:)

 

I dag har jeg vært så heldig å fått blomster<3 Og brev:* *Smiler fra øret til øret*



Tusen takk, Paola!<3 *Mahal ko*

 

Skrives snart!
Stina



 

JEG BLE SYK I FENGSELET.

Jeg var veldig mye alene i fengselet, holdt meg mye for meg selv. Dette fordi jeg var ekstremt deprimert og jeg ble veldig innelukket.
Mamma ringte meg daglig, og hun var der ofte.
Men når man sitter der inne føler man seg veldig alene og litt glemt. Hodet henger ikke helt med, noe jeg ikke egentlig har forstått nå før jeg kom hjem. Man blir helt forandret og man blir veldig paranoid.


Bildet under ble tatt i fengselet 3 februar 2010



Jeg husker godt en gang mamma bare skulle tulle med meg når hun kom på besøk.
Jeg var inne på rommet mitt alene og ventet på at hun skulle komme. Hun kom å banket hardt på døra mi og jeg skvatt skikkelig.
Jeg satt meg ned på gulvet, krøllet meg sammen, og fikk skikkelig panikk. Mamma skjønte fort at det skjedde noe og ropte inn til meg at det var bare mamma og at hun bare tulla. Da begynte jeg å gråte, og da skjønte jeg hvor skada jeg hadde blitt av alle tanken mine og alle situasjonene inne i fengselet.

Her på dette bildet var jeg veldig syk og ble lagt inn på sykehuset dagen etter.



 

Jeg var i en slags psykose har man kommet frem til. En tung, tung depresjon hvor jeg hadde vrangforestillinger. Jeg trodde det var noe alvorlig galt med meg, men helt innerst inni meg visste jeg at jeg var syk og jeg måtte snakke om det.
Jeg følte meg mer gal som faktisk snakket høyt om det og  fortalte mamma om at jeg forestilte meg det ene og det andre.
Det var en gang mamma var på vei ned til meg og jeg gruet meg. Og det fordi jeg hadde blitt likegyldig til alt. Jeg brydde meg ikke lenger og jeg følte at jeg ikke orket mer. Jeg var syk og nå hadde jeg fått nok. Den logiske sansen hadde slått seg av.
Jeg planla hvordan jeg ville ta mitt eget liv, og jeg gledet meg til jeg endelig kunne slippe. Men det var noe mamma sa til meg når hun kom ned, noe som gjorde at jeg måtte kjempe litt til..



Nå når jeg ikke er syk lenger, kan jeg se hvor utrolig tankegang jeg hadde. Hvordan hver eneste lille følelse blir tusen ganger verre.

-----------------------------------

Her kommer det litt om hvordan hverdagen var og rutinene fra innsiden.

På bildet under ble jeg utkledd med bolivianske klær.

Kort om hvordan livet er i fengselet

Oppstillingen er 08:30 hver eneste morgen og alle må være stelt og det må være rent på rommet vi bor.
Man står oppstilt i rekker etter hvor lenge man har vært fengslet. Politiet roper opp etternavn og man må svare med "presente" (tilstede)
Noen ganger har de ransakelse av rommene, noe som skal skje uten at vi er klar over det på forhånd. Da finner de ofte ulovlige ting som, mobiltelefoner, dop, alkohol, porno eller annet. Da kan man få straff og ofte hvis noen ikke følger reglene må man i noe som liksom skal være ett isolat. Det er et rom som er nesten inne på toalettet og det er litt større enn 1x1 meter.
Det er rett på bakken og der blir du så lenge du får beskjed om det. Det kan være opp til 30 dager.

Her er det ett bilde fra isolat

Etter oppstilling spiser man frokost og gjør andre ting, som for eksempel, vaske, strikke, lage mat, lese osv.
Det er besøkstid hver eneste dag, det foregår i ett fellesarealet som kalles "el patio".
Det er faktisk der vi har oppstillingen også. Etter oppstilling blir det satt ut bord og stoler som besøk kan sitte på. Vi har fire kiosker der, hvor man kan kjøpe brus, vann, kjeks, røyk mm.
Kioskene er drevet av innsatte som har kjøpt de og de må også stå for alt som man vil ha inn der.

Absolutt alt koster penger i fengselet. Mat, drikke, papir, vann, do, dusj, osv. Alt koster penger og har man ikke det så har man ingenting!

View of Bolivian Pesos notes in La Paz on December 15, 2011. AFP PHOTO/ Aizar Raldes

Mat kan man lage selv hvis man har et "kjøkken", eller man kan låne av hverandre. Altså ett kjøkken tilsier to mursteiner med sånn stål trå innimellom som blir varm (husker ikke hva det heter)
Man kan også kjøpe mat. Det er noen av de innsatte som lager mat som de har fått lov til å selge.
Det er faktisk veldig god mat i Bolivia og mat er noe de setter veldig høyt. Det er også ekstremt store mengder.
Suppene er supergode, utenom de med tarmer og testikler!

Sopa de mani. Kjempe godt!

Det er felles toaletter og felles dusjer. Toalettene er i gulvet. De kan ikke spyles ned etter du er ferdig, man må bruke en bøtte med vann for å spyle ned.
Noe som er veldig kjipt når det ikke er vann, noe som skjer ganske ofte i Bolivia. Ergo, man får ikke dusje, vaske seg, eller spylt ned i do.
Du kan jo bare tenke deg hvordan det blir seende ut, da de fleste er ikke så opptatt av hygiene.

Dette er nesten som et toalett i fengselet

Etter besøkstiden er over er det ofte det kommer folk fra forskjellige menigheter inn i fengselet for å stå der å skrike ut ting om Jesus og Gud. Dette er alltid noe som skjer med ekstrem høy lyd over en høyttaler og egentlig forstår man ikke annen enn "halleluja" og "amen".
Ellers etter besøkstid er det ryddetid. Rydde opp stoler, søppel, tømme søppel, vaske doer og dusjer. Det er noe alle må gjøre på tur og man trekker lapper om hvem som skal gjøre det. Man kan også betale andre for å gjøre det.

Når klokken tikker 18:00 er det oppstilling igjen. Det foregår på samme måte som på morgenen.
Etter oppstilling på kvelden er det alltid små grupper som sitter sammen for å snakke eller folk trekker seg tilbake til rommene sine.
Nede i "el patio" sitter det alltid små grupper og røyker (3røyk samtidig) mens de tygger på cocablader, og gjerne det med litt sukker for smakens skyld.

Cocablader

Klokken 21:30 må alle tilbake på rommet sitt og alle skal sove innen klokken 22:00.

Sånn er en typisk dag i San Sebastian.

 

Alt dette er veldig kort fortalt, og det er mye mer enn dette.
Ønsker dere ett innlegg om hendelser og konflikter som skjedde inne i fengselet?

Jeg kommer også til å fortelle ganske snart om hvordan noen av historiene er der ifra og hva de mener om enkelte ting som faller oss nordmenn helt unaturlig.

Bare sånn før noen andre nevner det. Dette er ikke ett innlegg hvor jeg ber dere syns synd på meg, eller komme med dritt om at det er selvfortjent osv. "Takk deg selv for faen"..
Det er ett innlegg, hvor jeg forteller litt av hvordan tankene var!
Takk for det!:)

Over&ut!
Stina

 

 

 

 

 

Alarmen er på!

Da er jeg i gang igjen med mat og trening på høyt nivå.
Nå er det bare å sette alarmen på, og spise når den ringer. 6 ganger om dagen vil den ringe nå og det skal jeg følge.
Det er alltid litt vanskelig i begynnelsen med å huske på alt og få ideer til hva man kan lage.
Jeg bruker X-run nå til min motivasjon, og da blir det lettere.
Hva motiverer deg, og hva gjør du?

Alle har alltid en unnskyldning når det kommer til mat og trening. "jeg har ikke tid", eller "jeg vet ikke hvordan".
Men en ting er sikkert og det er bare det at man må bare begynne, og ikke si "jeg starter neste mandag". Hvilken mandag?
Bare gjør det, man kan om man vil!

For meg er det maten som har vært det store. Jeg trodde typisk "slankemat" var kjedelig og smakte vondt, men det er ikke sant.
Det er så mye mat som er sunn og smaker godt!
 Det er ikke alltid like lett å skjønner hva som er greit å spise heller.
Men jeg var heldig og fikk mye hjelp av min PT, og jeg leste meg mye frem til hva som var greit og hva som ikke var greit.

Jeg hentet mye av mine oppskrifter på nett. Det finnes utallige blogger med sunn mat, proteinrikmat osv.
Søk, så finner dere.

Her er noe av hva jeg spiser:



Før jeg gikk ned i vekt sa jeg ofte at jeg ikke skjønte hvorfor jeg var så stor, jeg spiser jo ingenting. Haha.
Men nå, nå ser jeg hva en bit her og en bit der faktisk har å si. Det utgjør faktisk ganske mye mer kalorier enn man tror.
Så plutselig har man spist 600 mer kalorier enn man faktisk var klar over. Det kan fort balle på seg noen kilo ekstra da.

Det er mye man kan lage selv, som for eksempel en litt sunnere og bedre sjokolade. Eller karamell.
Det er små endringer som må til og man føler seg automatisk mye bedre.

Her er noe av godisen jeg har laget og den er faktisk sukkerfri.

Nå skal jeg sette meg ned for å skrive en plan over trening og mat.
Er noen som har spurt etter det, og det skal dere få.

Nå ut for å hente barna i barnehagen!

Ha en fin dag!

Stina



 

 

ER DET FEIL Å VÆRE SKEIV NÅR JEG ER MAMMA?


Det spørsmålet her er vel det mest idiotiske jeg hører! Om det er galt å være skeiv?
Jenter som liker jenter og gutter som liker gutter. Er man ikke født sånn?
Alle har rett til å ha kjærlighet og være lykkelig uansett hvilket kjønn de liker. Så lenge det ikke skader andre er vel alt greit.




Er kjærlighet bare noen man kan ha mellom menn og kvinner?


Jeg syns ikke man skal skjule seg eller skamme seg over sin legning, men jeg kjenner mange som skammer seg og lever i skjul.
I frykt for familien eller venner. Veldig trist syns jeg. At man ikke blir akseptert av sine nærmeste uansett hva.
Noen spør om det er galt å ha jente kjæreste når man har barn fra før. Hvorfor er det feil?
Kan man bare ha jente kjæreste hvis man ikke har barn?

Noe som gjør meg superhappy er når jeg ser to jenter har barn sammen, eller to menn som har barn sammen.
Det er et barn som er godt planlagt og virkelig ønsket. Tenk deg så mye kjærlighet de barna vokser opp med og så mye mer deres barn lærer uten fordommer.

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke syns det er feil å ha jente kjæreste nå som jeg er mamma, om jeg kanskje burde revurdere det.
Om jeg kanskje skal tenkte litt mer på barna mine og hva de må gjennomgå med det at jeg har valgt å ha et forhold til en kvinne.
Dette er så feil! Ingen barn lider av at de har foreldre som er skeive. Jeg tror det er viktig for alle barn å lære at alle er forskjellige.
Noen liker det samme kjønn, andre ikke. Det er en helt naturlig ting og det burde egentlig ikke vært tabubelagt.



Paola har ett barn fra før og jeg to. Når barna har fått spørsmål om oss, så har barna sagt stolt "vi har to mammaer" og responsen fra andre barn har alltid vært positiv og de har sagt at de er heldige som har to mammaer og de skulle ønske det selv.
Jeg tror barn lærer å være mer åpen om ting og være mer fri til å ikke dømme hvis de lever med foreldre som ikke er som alle andre "standard" familier.


Barn trenger kjærlighet og trygghet i hverdagen, det kan vel skeive foreldre også gi?

Alle familier fungerer som alle andre familier. Om man har to mammaer, to pappaer eller en mor og en far. Alle har de samme verdiene og er glad i hverandre.
Alle vil det beste for barna sine og oppdragelsen er den samme.

Elsk, ikke hat!

Stina



 

Jeg lurer meg selv.

Liker dere å trene? Det gjør jeg.

Eller, egentlig ikke. Jeg lurer meg selv til å tro at jeg liker det.
Det vanskeligste er jo faktisk bare det å få ræva ned på det forbanna treningssenteret.
Få på seg kondomantrekket, strikken i håret, joggisa på beina og ta med kroppen ut på mølla. Løpe litt og late som du elsker det.
Jeg bare elsker å kjenne den intense, brennende, helvetes følelsen.. Bare kjenne melkesyra komme å ta meg! Like jævlig hver gang!
Så når man har løpt i 30-60 min, er det på tide å gjøre noe annet. Men hva?
Litt styrke. Det som er så gøy. Woohoo..

Nei da, styrke og intervaller syns jeg er veldig gøy. Det er da jeg føler jeg gjør no.
Det å føle den smerten, og det å føle at du tror at musklene skal kollapse siden du er så sliten, det er en digg følelse. Enig?




Jeg trener faktisk opp til ett løp nå. Jeg skal være med på X-run 2016. Herregud, jeg gleder meg!
Det er Norges tøffeste terrenghinderløp - fylt med spenning, adrenalin og moro.
Så nå ligger jeg og min kjære Paola i hardtrening og streng diett frem til løpet i august.
Bli med du også? Test dine egne grenser og ha det gøy!



Bildet over er ikke akkurat i oppskriften diett, men noen ganger så slår vi på stortromma og spiser litt brød.
Fra i morgen begynner den virkelig harde dietten.
Vil dere se mer av hva og hvordan det blir gjort?


Skrives mer senere:)

Stina
 



 

 

Skal vi byttelåne sko?

 

Mine er godt brukt, litt slitt, noen hull, men veldig mye glede er det i de også. 
Hvordan er dine?




Har du noen gang tenkt på hvordan det er å stå i andre sine sko? Det har jeg. Jeg tenker ofte på det.
Jeg tenker noen ganger på mine nærmeste og hva de har vært igjennom. Alt de oppnår og noe de mister.

Noen ganger tenker man på hvor heldige de er som klarer så mye og at de er så heldige, mens andre ganger er man glad man ikke står i de skoa.
Men hvorfor er det sånn? Man kan jo ikke bytte de skoene uansett.

Jeg blir helt ør i hodet av å høre på hva andre har vært med på og kan ikke skjønne at de faktisk står oppreist den dag i dag.

Venner som har mistet en forelder, hvordan takler de det? Jeg hadde aldri klart meg uten mammaen min. Verden min hadde knust.
Hva gjør folk i en så ekstrem situasjon? Blokkerer man det?  Jeg blir sprø i hode av sånne tanker..

Om det gjelder sorg, glede, død, kjærlighet, barn, familie, kjæreste, ja- egentlig alt. Kan du sette deg inn i situasjonen til den andre, uten å komme med dritt? Har de fleste egentlig noe negativ å si om alt?

Jeg mistet min frihet, jeg rømte og kom hjem. Ja, jeg har ikke sonet ferdig. Men hva vet egentlig du? Er dine sko bedre? 
Tror ikke det. Alle har bagasje og alle har store gleder i livet.
Jeg tror ikke ved å bytte sko, så skal du få ett lettere og bedre liv. Det er vel heller hvordan du velger å leve livet videre og faktisk velge noe mer behagelig og enkle par sko?

Jeg har vært og er noen ganger veldig bitter til hva som har skjedd i min situasjon. Jeg skulle ønske ting var annerledes, men man må bare gå videre fra det og heller komme seg sterkere ut av det.
Jeg har en fin gjeng rundt meg, jeg har de som støtter meg gjennom alt.
Er det da rettferdig av meg å noen ganger ønske at jeg sto ett helt annet sted, med noen andre sine sko?
Jeg tror kanskje det er en naturlig tanke alle har til tider.
Ting kunne vært verre!

Alle har vel sin bagasje, og noen slitte sko her og der. Alle har vel noe de skulle ønske de kunne gjort om igjen.
Alle har vel noe de skulle ønske de hadde som naboen har, men bare kan drømme om selv.
Jeg tror det. Kan man bli fornøyd med sitt eget par?

Tenker man egentlig over hvor ofte man dømmer andre uten å kanskje mene det?

Er virkelig andre sine sko bedre enn dine?

God kveld!
Stina



 




 

 

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
hits